Liten og sort

I dag tok jeg fram minipc’n min. Den har liggi i hylla i lange tider, siden jeg stort sett drar med meg den store bærbare uansett hvor jeg skal. Det er år og dag siden jeg har brukt en Windowsmaskin. Heldigvis. I det øyeblikk jeg slo på det lille uhyret, kom jeg på hvorfor jeg dypt og inderlig haaater Windows.

Det første problemet som meldte seg var innloggingen. Et eller annet “lurt” program har lagt seg inn, nemlig det fantastiske ansiktsgjenkjenningsprogrammet! Umiddelbart ble jeg klar over problemstillingen som hadde oppstått. For det første bruker jeg briller, noe slike programmer ofte sliter med å takle. For det andre har håret mitt blitt adskillig lenger siden sist jeg brukte maskina. Og riktig nok. Programmet jobbet lenge og vel, før det begynte å telle ned. 3 - 2 - 1 - Du blir nå tatt bilde av, din tyv! Ok, det sto ikke ordrett det, men meninga forsto jeg godt.

Panisk klikking, mer eller mindre målrettet over hele skjermen, gjorde at jeg fikk opp et passordfelt. Puh, takk og lov! Passordet mitt husker jeg jo ihvertfall! Det slo meg at jeg har hatt de samme problemene med ansiktsgjenkjenning før, også da jeg hadde kortere hår. Sist jeg brukte den maskina lette jeg hardt etter hvordan jeg skulle slå av denne gjenkjenninga, men jeg hadde tydeligvis ikke funnet noen løsning da. Nå var jeg fast bestemt på å få vekk skiten, så etter litt googling fant jeg ut hvordan jeg skulle gjøre det. Nå er det intelligente programmet avinstallert, og det skal bli spennende å se om innloggingen går noe greiere neste gang.

Vel inne på maskina begynte Windows sin sedvanlige masing om oppdateringer. Akkurat samtidig som Java ville oppdateres. Første forsøk på å laste ned oppdateringer fra Windows låste seg. Mere febrilsk klikking. Avbryt, avbryt, avbryt. Ctrl - Alt - Del, Del, Del. Ingen programmer kjørte. Alt låste seg for et øyeblikk. Etter en del venting lukket til slutt oppdateringsprogrammet seg. Da hadde det selvsagt skjedd noe galt med Javaoppdateringa også, så den var heller ikke utført. På’an igjen, forsøk nummer to.

Denne gangen vistes oppdateringsvinduet til Windows normalt. Laster ned oppdatering nummer 1 av 47. Nedlasting 0% fullført... Nedlasting 0% fullført... Nedlasting 3% fullført... Jeg gikk bort til stormaskina for å gjøre noe annet. Kommer tilbake til den lille sorte djævelskapen. Nedlasting 30% fullført... Jeg går tilbake til Mac’en, my precious, og begynner å blogge om livets harde realiteter og all verdens motgang.

Nedlasting 90% fullført... Nedlasting fullført! Installerer oppdateringer... Installerer oppdatering 1 av 47... Installerer oppdatering 1 av 47... Blogging. Installerer oppdatering 3 av 47... Frustrasjon over Windows. Installerer oppdatering 11 av 47.. Glede over mac. Installerer oppdatering 33 av 47...

Installeringen er fullført! Du må starte maskinen på nytt for at oppdateringene skal tre i kraft. Start på nytt nå? JAAAA!!

Og folk lurer på hvorfor jeg bruker Mac?

Tohjulinger

Jeg har en ting med sykler. I ungdommen syklet jeg mye, og jeg er fortsatt glad i å sykle. I tenårene cruiset vi rundt på måfå på syklene våre. Syklet i terrenget, lagde hopp i grøftekanten, skrenset på grusen foran garasjen så vi sleit ut flere sykkeldekk, eller drev bare gatelangs uten mål og mening. Jeg har mange gode sykkelopplevelser, men ikke alt vi prøvde oss på var like vellykket.

Sykkelorientering, i motsetning til turorientering, var ikke en ubetinget suksess. Terrengsykling er vel og bra, men over myrdrag, i steinrøyser og gjennom tett kratt, for å finne orienteringsposten, kan det bli en strevsom fornøyelse. Sykkelen ble mere slept etter, enn syklet på, og kjedet var innkapslet av en blanding av lauvverk og myrmold etterpå.

Sykkelfotball slo heller ikke helt an. På asfalten i skolegården kveldstid ble det mange knall og fall når man skulle prøve å bruke hjulet til å slå ballen med. Ikke var spillet spesielt morsomt heller, når ballen stort sett ikke flyttet seg stort, og syklisten endte med nesa i asfalten. Det er en grunn til at denne idretten ikke er olympisk øvelse i dag.

For ikke å snakke om sykkel-tjuv-og-polti. En litt mere avansert variant av tyv og politi, da vi ble litt eldre og fikk større rekkevidde. Vi var fire stykker, delt i to lag. Siden alt foregikk på sykkel hadde vi større aksjonsradius enn normalt, og vi avtalte innenfor hvilke områder leken skulle foregå. Problemet var kanskje ikke så mye det at vi brukte sykkel, det var vel heller det at vi ikke hadde evne til å begrense oss. Da området ble avtalt omfattet det gater fra Rundtom til Konnerudgata og opp til Fjell. Et område på omtrent 2 x 4 km. Det trengs vel neppe å nevnes at vi aldri fant hverandre, før etter flere timer da vi tilfeldigvis kom over hverandre, og begge lag hadde kapitulert...

Den første tohjulssykkelen min var en rød DBS Combi, kjøpt brukt, og ferdig slitt. Allikevel husker jeg sorgen da den første ripa jeg påførte den kom. At jeg samtidig hadde falt over styret, landa på nesa i grusen og slått ut ei fortann var ikke like ille. Men at jeg også slo hull på den nye, fine, rosa joggebuksa mi var derimot tilsvarende fælt. I dag har jeg kanskje et mer pragmatisk syn på det, og kunne gjerne vært foruten plasttanna som minner meg om hendelsen.

Sykkelen ble senere penselmalt gul, og navngitt “Lynet”. Navnet var malt i sort, i tillegg til et flott, lite lyn. “Gatas gule fare”, pleide naboen å kalle den, der han sto på verandaen da jeg suste forbi. Han utrustet meg også med mitt første speedometer, en diger analog klump koblet til sykkeldynamoen, noe som gjorde det adskillig tyngre å sykle. Crosstyre med røde holker og gult crossbakdekk var maksimalt kult.

Senere har jeg hatt flere sykler, men ingen har jeg vel hatt et så tett forhold til som denne lille, gule sykkelen. Den røde GT’en jeg har hatt den siste tiden har til dels gått av med pensjon. Etter å ha slitt ut flere tannhjul og kranser begynte den å bli såpass generelt slitt at jeg ikke fant det fornuftig å bytte det ut en gang til. I fjor høst gikk jeg til investering av en ny tohjuling. Teknologien går framover, også på sykkelfronten. Det nye terrengvidunderet har skivebremser og XT-gir, og er i en prisklasse jeg syntes jeg kunne ta meg råd til. Ramma er mye kortere enn på GT’en, og den er god å sykle på. Håndtaket er imidlertid litt smalt, og jeg må få satt på barends før jeg blir helt for nøyd. Jeg liker nysykkelen min, men er ganske sikker på at den aldri kommer til å få samme plass i hjertet mitt som Lynet.

Med ski på beina...?

Det sies at vi nordmenn er født med ski på beina. Når det gjaldt min morfar er jeg mere usikker på akkurat den saken.

Mofa var ingen ivrig skigåer, men han hadde da et par langrennsski. Skiene var ikke av siste mote, noe han neppe brydde seg særlig om. Selv om han hverken gikk langt eller ofte, var han fantastisk flink til å frakte det utroligste over myra til hytta, med ski på beina.

Mofas forhold til skigåing illustreres forøvrig godt av noe momo skrev til meg en gang. En liten stund etter mofas død fikk jeg en konvolutt i posten. Utenpå var momos håndskrift, og inni var det noe mykt. Da jeg åpnet konvolutten fant jeg et par hjemmestrikkede, grå raggsokker - favorittraggsokker a’la momo, og et brev.

Jeg trodde sokkene var nye. Helt til jeg leste brevet. Fordi jeg er en storforbruker av raggsokker, hadde momo sendt meg mofas gamle raggsokker i håp om at jeg kunne bruke dem. I brevet skrev hun om sokkene, noe som forklarer veldig godt mofas forhold til det å ha ski på beina: “Han brukte dem bare da han gikk på ski, så de er like fine”.

Og like fine var de også. Nå har de trått inn i rekken av momosokker som ligger i skuffen min, med ulik grad av slitthet. Allikevel tenker jeg av og til på de enkle ordene om noen sokker, som fortalte så mye om en person, for oss som kjente ham.

Under vm på ski i Kollen trengte jeg å låne et par ski, ikke for å delta, men for å ta meg ut i marka. Og hvilke andre ski enn skiene hans var det da jeg fant, oppunder taket i garasjen hos mamma og pappa.

Når katastrofen er et faktum

Japan er i medias søkelys om dagen. Alt startet med et jordskjelv, eller, egentlig, mange jordskjelv, som så utløste en tsunami. Dette førte igjen til alvorlige trusler fra et kjernekraftverk som har blitt ødelagt, på grunn av de forannevnte naturkatastrofer. Naturkatastrofene er ille nok i seg selv. Mange tusen mennesker har blitt drept, enda flere er savnet, og de materielle ødeleggelsene er på mange milliarder kroner. Det at man hadde undervurdert de destruktive evnene til en mulig tsunami har gjort at dieselaggregatene til kjølesystemene på kjernekraftverket ble ødelagt, noe som utgjør en adskillig større potensiell trussel.

Av seks reaktorer var tre i drift da ulykken inntraff. Sikkerhetssystemene slo inn som de skulle, og reaktorene ble stengt ned. Problemet med den videre kjølingen av disse er reell, men på toppen av det hele kom et annet problem. I disse gammeldagse reaktorene lagres brukte brenselsstaver i et kjølebasseng i tilknytning til selve reaktoren, i stedet for på et helt annet sted. Noe som utløste brannen i reaktor fire, som ikke var i bruk da tsunamien inntraff. Fortsatt er det mulig å gå fra ille til værre på kjernekraftverket Fukushima daiichi. Og langtidskonsekvensene av et kjernefysisk utslipp er noe man ikke vet nøyaktig i dag. Selv om konsekvensene sannsynligvis ikke vil bli så ille som i Tsjernobyl, på grunn av bedre sikring av reaktoren, vil en nedsmelting være fatalt. Radioaktive utslipp til atmosfære og grunnvann vil merkes i årtier, og i mils omkrets. Tsjernobyl er i dag, over 30 år etter ulykken, fortsatt en spøkelsesby. Min fysikklærer på gymnaset uttalte en gang midt på nittitallet at "det ligger fortsatt selvlysende samer i fryseboksen på Blindern". Moralen var vel det at, årtier etter en slik ulykke, og i områder langt unna, får man merke følgende av menneskelig svikt og uheldige omstendigheter.

Er det noe land i verden som burde være forberedt på å takle en katastrofe av dette omfang så må det være Japan. Med en arbeidskultur og sosial forventning langt over det europeiske gjennomsnittet vil systemet ligge til rette for å gjøre det som trengs. Kamikazearbeidere jobber på spreng med å forsøke å holde situasjonen under kontroll i kjernekraftverket. Det japanske folket er kjent for sin stoiske ro, og, som Time magazine så treffende skriver, det nærmeste de har kommet kaos er en mann som sniker i køen. Etter hvert vil de klare å gjenoppbygge samfunnet, selv om den japanske stoltheten kanskje kan gjøre at det tar lenger tid enn det trenger, fordi de ikke vil ta imot hjelp utenifra.

Siste kapittel i denne saken er langt fra skrevet, kanskje vil det ta mange år før man vet det egentlige omfanget av katastrofen. Allikevel, det tar ikke lange tiden før verdenssamfunnet glemmer. Drøyt to uker etter at tragedien var et faktum har antall minutter NRK bruker på katastrofen minsket kraftig. Nå er det Gaddafi det dreier seg om. En tragedie avløses av en annen. Før et glemselens slør legger seg sakte over det hele. Det er lett å glemme, for oss som sitter i vår lille, trygge verden. Med lite annet å bekymre oss over enn økende drivstoffavgifter, kraftlinjer over Hardangervidda, og manglende tospråklighet i samiske kommuner.

Medaljens bakside

Vm på ski er over for denne gang. Folkelivet var enormt, og det var en stor opplevelse å få ta del i det. Men alt har sin bakside. Vm i Kollen ble i media fremstilt som en gigantisk folkefest. Og det var nettopp det det var. En gigantisk fest. Om ikke en folkefest, så ihvertfall en fyllefest av dimensjoner. I det minste ute i løypene. For maken til rølp har jeg ikke opplevd siden russetida. Joda, vi hadde det hyggelig nok vi, ved lavvuen vår, ikke alt for forstyrret av jævelskap fra teltnaboene våre.

Løypevaktene hevdet at all spriten og tisset som var sølt i løypene gjorde at det var vanskelig å smøre løpernes ski. Men vaktene hadde sånn nogenlunde kontroll under rennet, med både bålbrenning ved løypa, og fulle folk. NRK var flinke til å klippe vekk de mest kompromitterende scenene. Det økonomiske overskuddet etter vm blir stort, hevdes det, større enn man turte å håpe på. Utad ga Norge forhåpentligvis et nogenlunde godt inntrykk, av et vel gjennomført arrangement. Sårene påført naturen etter alle de titusen som lå i lavvu, får man først sett til sommeren. Men jeg kan garantere - det blir ikke pent.

I det store og det hele hadde jeg en fin opplevelse i Kollen, til tross for mye køståing og rølpefyll. Jeg husker godt han som kubbet av midt i løypa, uten lue og votter, med åpen jakke og en vedsekk i den ene hånda. Den samme unggutt som jeg måtte hjelpe til lavvuen, bare fem meter unna. Han gjorde ingen andre fortred, selv om det kunne blitt kaldt nok for ham hvis han hadde blitt liggende lenge i snøen, i de drøyt ti kuldegradene det var den natta. Værre var det med de som brant opp liggeunderlaget mitt, slik at både jeg, og andre, fikk en kald natt. For ikke å glemme han som bæsja i bålgropa vår i løpet av nattens mulm og mørke, noe som virkelig satte prikken over i-en for Kollenoppholdet vårt. Takk og lov at det er lenge til det norske folk igjen skal ha seg en sånn fest i marka.

Det norskeste av det norske

Dette innlegget er skrevet for noen uker siden, og det er riktignok litt sent å poste det nå, men jeg gjør det allikevel. Fortsettelse følger...

I disse dager er det vm på ski i Holmenkollen. Nordmenn strømmer ut i marka i tusenvis, for å kunne heie fram de norske skiløperne. Vi står timesvis i kø, før vi kan stå som sild i tønne i ytterligere noen timer. Når det hele er ferdig går vi som en felles masse ned mot en t-bane, som vi forhåpentligvis kommer oss inn på, slik at vi kommer oss hjem, og tilbake til byens mas og jag.

Kollentåka har liggi tjukk som graut de siste dagene, allikevel har det vært fullt inne på stadion. De som har stått på Gratishaugen (som slettes ikke er gratis lenger) har ikke hatt sjanse til å se inn i målområdet på langrennsstadionen, langt mindre bort til hoppbakken. Allikevel er det tett med folk. Det må ha vært en ganske spesiell opplevelse for utøverne som går i en melkehvit verden, og bare hører bruset av alle de tusener av tilskuere.

Man kan jo ikke vedkjenne seg å være norsk uten å ha overvært noen skirenn fra marka. Da det var vm på ski i Trondheim i 1997 var jeg ute og så femmila. To runder gikk de den gangen. Vi så ikke så mye til utøverne, men vi hørte på radio, og vi var en gjeng som hadde det veldig hyggelig. En dag utendørs i godt vær er jo uansett ikke å forakte.

Siden det er vm på hjemmebane igjen, så må man bare en tur ut og se på. Planen er å se tremila på lørdag, og femmila på søndag. Og mye bålhygge med gode venner. Sekken er pakket og klar for lavvutur. Morfars gamle ski er funnet fram fra garasjen og smurt. Jeg er klar for å bli en del av den norske folkesjelen ute i løypenettet.

Advarsel!

Warning: Do not use this product for any other purpose than the intended. Do not let children use this product unattended. Under no circumstances including negligence, shall ROSENDAHL be liable to you for any incidental, indirect, special or consequential damages (including property damage and personal injury) arising from the use or misuse of this product. Please note that by removing this product from the package you acknowledge that use of this product is subject to the terms and conditions set forth on this sheet. Any claims can only be settled in Danish courts, in accordance with Danish law.

Man kan jo lure på hva folk driver med, siden det skal være nødvendig å ha en slik produktetikett. Hvem skulle tro det var så farlig å ta i bruk fire dessertskåler i glass??

Strømsparing

I dag mottok jeg sms fra mitt kraftselskap, Ymber:

Pga feil i overføringsnettet og dermed begrenset kapasitet hos Statnett, kan våre kunder bli berørt av strømbrudd. Vi vil sterkt oppfordre våre kunder om å redusere forbruket.

I skrivende stund viser termometeret 39 grader under null. Kjøkkenvinduet og glasset i verandadøra har et to centimeters islag på glasset ned mot karmen, låssylinderen på ytterdøra har et såpast tykt islag at det er så vidt jeg får vridd om låsen, selv om døra mellom vindfanget og stua er igjen, på boden er det ti varmegrader og på badet må stråleovnen stå på to for at det skal være over femten grader, til tross for at jeg sprengfyrer i vedovnen på stua. Det er jammen riktig tidspunkt å be om strømsparing.

Motorvarmeren sparer jeg imidlertid strøm på. Timeren pleier å fryse fast, slik at den ikke slår seg på, ved temperaturer under 30 kuldegrader. Dessuten knekker ledninger veldig fort når det blir nedi 40 kulde, har jeg merket meg de siste dagene.

Året 2010 i bilder, fra a til å

Selv om jeg ikke er noen veldig aktiv hobbyfotograf blir det allikevel tatt noen tusen bilder i året. Dessverre gjør jeg ofte lite med bildene i etterkant. Etter en ide fra noen kjentfolk bestemte jeg meg for å oppsummere året som gikk, ved hjelp av bilder. Siden jeg tilbragte halve året på Bjørnøya er selvsagt mange av bildene derfra. En urimelig stor andel kanskje, man skulle nesten tro at det ikke er noe som er verdt å ta bilde av her hjemme. Sannheten er vel mer at hjemme har hverdagen en tendens til å bli en rutine, og man glemmer å legge merke til tingene rundt seg. Uansett, her følger smakebiter fra min opplevelse av 2010.

A - Arktisk lillebror.
Fratercula arctica kan oversettes med "arktisk lillebror". Det er ikke mye dyreliv på Bjørnøya, bortsett fra fugler. På våren trekker mange ulike fugler nordover, og lundefuglen er min klare favoritt.

B - Bjørnøya.
Havna på Bjørnøya en vårdag, med en del drivis inne ved land.

C - Catalinavraket.
28. mars 1954 fløy luftforsvarets Catalina-sjøfly fra Tromsø for å droppe postsekker til de meteorologiske stasjonene på Bjørnøya og Hopen, og til gruvesamfunnene i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Etter å ha foretatt alle postslippene ble kursen satt mot Tromsø igjen, og etter 13 timers flyvning kom flyet nok en gang inn over Bjørnøya. Der var det tett snødrev, og flyet gikk i bakken da det skulle foreta en sving. Av besetningen på åtte, pluss en passasjer, var det kun en overlevende. Flyvraket kan ses den dag i dag.

D - Drivis.
Havna på Bjørnøya, sett fra bakken opp mot stasjonen. Havna begynner å fylles av drivis. Tar jeg mye feil om jeg påstår at det er pannekakeis?

E - Eerkki.
En rakrygget, elegant turkompis med fast tilhold på Bjørnøya. Lider av tvangstanker som gjør at han må bæsje oppå hauger. Noe som medfører komiske resultater for tilskuerne, når han faller ned av brøytekanter og liknende, i forsøk på lage en liten varde av sine etterlatenskaper.

F - Formaninger.
Et hvert samfunn trenger regler for å fungere. Noen steder kan det kanskje bli litt mye av det gode. Et lite utdrag av plakater på den meteorologiske stasjonen på Bjørnøya.

G - Gammelradioen.
Som navnet sier, det gamle bygget til Bjørnøya radio, bygget i 1947. Her jobbet, og bodde, telegrafistene fram til det nye stasjonsbygget, "hotellet", ble tatt i bruk i 1968.

H - Hann i overgangsdrakt.
Når våren kommer på Bjørnøya er besetningen flinke til å observere fuglelivet. Iveren etter å artsbestemme individer kan ofte være større enn kunnskapen, og da kan det være fint å ta kontakt med noen pippologer på fastlandet. Etter å ha sendt en mail med bilde av denne titingen, fikk jeg informasjon om at det var en bjørkefink. Mer spesifikt; en hann i overgangsdrakt.

I - Isbjørn.
Riktignok ikke så bra bamsebilde, siden lyset var fraværende og jeg derfor måtte skru opp iso-verdien, men et bilde av vinterens konge var allikevel på sin plass.

J - Jeg.
Selvportrett, tatt i Kautokeino. Og, ja, det var kjølig den dagen, drøyt tredve kuldegrader.

K - Kiting.
Det skal ikke stå på innsatsen. Selv om kiten kanskje var i største laget og kiteren trengte en person eller to som lodd, for å holde beina på bakken.

L - Lokkestaur.
Rundt om på Bjørnøya står det flere steder lokkestaur. Disse var ment for å tiltrekke seg isbjørnens oppmerksomhet. Ved lokkestauren sto også gjerne et selvskudd; en rifle var festet i tilknytning til et åte, riflen gikk så av når isbjørnen trakk i åtet.

M - Månen.
Bildet er tatt uten stativ, men med billedstabilisator. Fra Bjørnøya.

N - Naturformasjoner.
Sylen, utenfor fuglefjellet sør på Bjørnøya. Sylen er omtrent åtti meter høy.

O - Omlasting.
Russerbåter driver omlastning i kveldssola utenfor Bjørnøya.

P - Pomorhandel.
Stopping av en sokk - pris: ei flaske vin.

Q - QNH.
QNH er lufttrykket i forhold til høyeste punkt på rullebanen, redusert til havets nivå etter standardatmosfæren. Brukes i værinformasjon til fly- og helikoptertrafikk. Sysselmannens Super Puma lander på Bjørnøya.

R - Rev.
En fjellrev springer forbi stasjonsvinduene, et sjeldent syn på Bjørnøya i 2010.

S - Symmetri.
Kautokeino 26. november, klokka 13.23.

T - Traktor.
Det er hardt å være traktor på ishavet. Den kasserte John Deer'en på Bjørnøya.

U - Underhengende last.
Sysselmannsbåten, Nordsyssel, kommer ned til Bjørnøya med utstyr til restaureringen av Hammerfesthuset, og Airlift flyr tingene i land.

V - Votter.
På tur till Laksvatnet for å fiske. Den meteorologiske stationen på Bjørnøya i det fjerne.

W - Wenche.
Mamman min. Her sammen med pappa på julaften, pyntet for anledningen.

X - XT.
Min nye terrengsykkel, som jeg fikk alt for få turer på i høst før snøen kom.

Y - Yggdrasil.
Verdenstreet. En ask (i dette tilfellet fremstilt ved ei bjørk) med grener som rekker ut over hele verden, og opp over himmelen.

Z - Zen.
Å oppnå oppvåkning ved å dyrke fram en sinnstilstand av umiddelbar tilstedeværelse, uten å filtrere inntrykkene intellektuelt. Fisketur til Biggejavri, Kautokeino.

Æ - Ærfugl.
En hann og ei hu tar en pause i rugeplassletinga, og tar seg en dupp i dammen utenfor radioen på Bjørnøya.

Ø - Øde.
Elgjakt i Anarjohka nasjonalpark, noen dagsmarsjer unna nærmeste vei.

Å - Åsted.
Noe er på ferde! Eller er det bare sånn at kjøtt vokser på trær? Elgjakt i Anarjohka nasjonalpark.

Rød glede

Etter å ha tilbragt tre vintersesonger på ishavet, er vinteren hjemme noe jeg har gledet meg til. Skuteren har stått brakk i like mange år, og spenningen var derfor stor angående hvorvidt den ville starte. Som alt annet motordrevet jeg har, så er den ikke av nyeste årgang.

Jeg utrustet meg med spade og en god porsjon pågangsmot, og brukte en stund på å grave den fram. Presenningen som dekket den hadde selvsagt fryst fast i bakken enkelte steder, og der det lå noen steiner for å holde presenningen på bakken hadde også steinene fryst fast. Noe som gjorde det komplett umulig å få dem løs. Heldigvis fikk jeg løs presenningen fra to og en halv side (hvis det kan kalles det) av skuteren, akkurat nok til at jeg kunne dra den vekk.

Gradestokken hadde krøpet til nesten tredve kuldegrader, men med friskt mot prøvde jeg å dra i gang skuteren. Bensin ville jeg ikke kjøre og kjøpe før jeg visste at dyret ville gå, så jeg hadde ikke noe å helle direkte i sylindrene. Etter en stund klarte jeg allikevel å få liv i dyret. I en enorm sky av blåhvit røyk sto jeg, glad og svett, ved siden av min fine, gamle, skuter, mens den mørkla hele nabolaget. Som alle vet så er de røde skutrene de beste.

Røykosen sto såpass kraftig fra skuteren, at jeg lenge var redd for at den sto i brann. Siden jeg ikke så noen flammer, og siden den ikke var varmere enn normalt (faktisk like kald som den pleier å være), våget jeg meg etter hvert på en liten kjøretur. Turen ble imidlertid veldig kort siden jeg ikke var kledd for tur, og effektive kuldegrader blir ganske mange når man er i bevegelse i nesten tredve blåe.

Fraværet fra skuterkjøring de siste årene, og gleden over å få start på skuteren min, tok i midlertid overhånd, så utpå kvelden rigget jeg meg klar for tur. Dobbelt lag med tykke gensere, anna, skuterbukse og skuterjakke gjorde at jeg så ut som, og oppførte meg som, Michelin-mannen. I trettito kulde la jeg på vei på kaffebesøk, per skuter. Turen var kjempeflott, stjerneklart, måne og litt nordlys, gjorde turen nedover elva fin. Da hjemturen nærmet seg hadde temperaturen sunket ytterligere, trettifem kulde viste termometeret da jeg kom hjem. Og på elva var det antageligvis enda kaldere.

Konklusjon: Turer i kulde kan være utrolig flotte. Jeg er glad for at jeg har en vedovn jeg kan fyre opp i når jeg kommer hjem. Bar hud er veldig dumt når man kjører skuter i under tyve kulde. Røde skutre er gode skutre.

En god, rød skuter.