En kjapp oppsummering

Dagene går jammen fort. Det kan virke som om jo lenger borte man er fra storbyens mas og jag, jo fortere går tiden. Derfor har det blitt lite oppdateringer på bloggen i det siste, får prøve å ta en kjapp oppsummering nå.

Etter en måned med turnusfri var det fint å komme tilbake til Ny-Ålesund og jobben igjen. Det gjenstår riktignok å se hvor mye man husker av arbeidsoppgavene etter så langt fravær...

I forrige uke var kongen på besøk. Det var minnemarkering, på dagen 50 år etter den store gruveulykka. Det er ikke ofte man får mulighet til å være med på kongemiddag, og kokkene gjorde en fantastisk jobb, denne gangen også. Interessant var det også å hilse på veteranene som var her, de hadde mange historier om gamledager.

Mitt nye (i bokstavlig forstand) motorkjøretøy har også kommet. En rask handel ble foretatt i Longyearbyen da jeg var på tur oppover. Hvor mange er det som møter opp utenfor butikken kl. 09.00, i det de låser opp dørene, og i løpet av en time har kjøpt seg snøskuter? Så jeg rakk flyet til Ny-Ålesund en time seinere, og skuteren rakk båten tre dager seinere. Det ser ut til at alt ordner seg for snille piker.

Nyskuteren har kommet på land

Nå har mørket senket seg over omgivelsene, og det blir nok lagt ut lite bilder den kommende tiden, må vel vente på at sola viser seg litt igjen.

Dærten

Etter å ha vært i Ny-Ålesund i nesten tre uker, var det på fredag på høy tid å forlate byen for et par dager. Turen gikk til Dærten, ei hytte som ligger på andre siden av Brøggerhalvøya, ut mot Forlandsundet. Navnet har hytta fått etter at noen uttalte seg om “den lille dærten der”. Så veldig liten er den riktignok ikke, den har sengeplass til fire stykker, og en flott terasse med levegger og det hele.

Dærten, med Comfortlessbreen i bakgrunnen

Sekken var pakket, og jeg var klar til avreise like etter middag på fredag. Man trenger ikke all verden for en helgetur, men da maten, og ikke minst den gode drikken, var på plass i sekken, så var den tung nok allikevel. Børsa som alltid må være med bidrar jo også med sine kilo. Bodil og jeg la i vei med friskt mot, etter å ha blitt kjørt inn til grustaket, det vil si så langt veien går. Været var strålende, og vi tok fatt på en rolig stigning opp moreneryggen mot Austre Brøggerbre. Heldigvis hadde jeg fått lånt meg brodder, og snille Bodil lånte meg en stav, så det gikk fint å gå over breen. Like etter breen sluttet møtte vi rutas høyeste punkt, og derfra var det bare en vei. Lukt ned. I steinrøysa. For meg som verken er glad i bratte partier eller steinur var det ikke akkurat favoritterrenget, men det gikk faktisk veldig greit. Nok en gang på grunn av snille Bodils stav, som jeg hadde fått låne. Tror nok jeg må kjøpe meg staver. Og brodder.

Klar til å ta fatt på Austre Brøggerbreen

Steinura brukte vi vel nesten to timer på å karre oss ned, men vel nede var det fint å gå det siste stykket til hytta. All kravling i steinura var forøvrig glemt med synet som åpenbarte seg i bunnen av skaret. Forlandsundet lå flatt, med de majestetiske fjellene på Forlandet tårnende opp fra havet, mot himmelen.

På tur ned Skaret, Forlandet åpenbarer seg

Snart nede av steinura

Vel framme på hytta var vi snare med å tenne opp i ovnen. Riktignok ligger temperaturen så vidt på plussiden fortsatt, men litt varme er alltids fint. To seler lå og koste seg på et skjær litt bortenfor hytta, og da jeg gikk langs stranda for å hente vann ble de ikke det minste skremt. De funderte på denne skapningen som kom mot dem, og da jeg ble stående ti meter fra dem, rullet den ene bare på seg og viftet litt med luffene, liksom for å gjøre seg deilig. Like uredde var de da jeg noen minutter senere gikk samme veien tilbake. Resten av kvelden ble tilbragt innendørs med ost, kjeks og god drikke. Så mye var det riktignok ikke igjen av fredagen, siden turen over til hytta tok omtrent fire timer, og vi var framme litt over ti. Men hva gjør vel det, så lenge det fortsatt er midnattsol!

Uklar sel i midnattsol

Lørdags morgen ble det en rolig frokost på terrassen, i strålende sol. Så pakket vi dagstursekken og gikk de fem kilometerne bort til Stenehytta, der vi spiste lunsj før vi returnerte til Dærten. På tilbakeveien skyet det litt over, og vinden økte, men ikke tilstrekkelig til at jeg kunne la sjansen gå fra meg til å bade i Forlandsundet. Hvor ofte får man den muligheten, i flatt vann og nydelig vær! Det kan meldes om frisk temperatur i vannet, men fin sandstrand, helt uten rullestein.

På tur til Stenehytta. Fint å se hav igjen!

Lørdagsvasken

Tiden går fort når man er på hyttetur, så det var ikke annet å gjøre enn å hive seg rundt med middagslaging. Et bedre måltid ble inntatt, før vi satte oss ut på terrassen igjen, fast bestemt på å nyte det nesten gode været, og resten av den gode drikken. Vi ville jo tross alt ikke bære med oss mer hjem enn nødvendig.

Søndag morgen var det bare å spise en sen frokost, pakke og rydde, og begi seg på veien hjem. Jeg er ikke lenger vant til å gå med sekk, så jeg må innrømme at det var godt å komme seg hjem, få seg en dusj, og gå til ferdig lagd middag. Alt i alt en koselig helg og en fin åpning for de kommende hytteturene her. Livet er slettes ikke så værst på Svalbard.

Snart hjemme igjen

Zeppelinstasjonen

Jammen går dagene her i Ny-Ålesund fort. Det er mange nye ting å sette seg inn i, ikke minst på jobb. NP (Norsk Polarinstitutt) ser til, og vedlikeholder, måleinstrumenter for mange ulike institusjoner. En del av instrumentene står her nede i byen, og en del er oppe på fjellet i Zeppelinstasjonen. Utsikten fra Zeppelinstasjonen er formidabel, men turen opp kan bli noe luftig. Den eneste veien opp er via en gondolbane. Jeg har vært der oppe omtrent hver dag siden jeg kom hit, og heldigvis har det vært godvær så langt. Det vil si, det har vært omtrent vindstille. Jeg kan ikke si jeg gleder meg til vinteren med sterk vind og ising på bæretauet til gondolen...

Utsikt fra Zeppelinstasjonen mot byen. Gondolmasta til venstre i bunnen av bildet.

Utsikt fra Zeppelinstasjonen mot byen.

Jeg har fått opplæring i bruk av gondolbanen siden jeg kom, men i går hadde vi obligatorisk redningsøvelse. Det innebar at jeg firte meg ned i tau fra gondolen. Jeg var rimelig skeptisk til hele øvelsen, men det viste seg å være riktig så morsomt! Så nå gleder jeg meg bare til neste gang jeg får muligheten til å gjøre det samme.

Lille røde etter utfiring. Ikke alltid like god utsikt fra gondolen.

Ankomst Ny-Ålesund

Det er lenge siden jeg har blogget, men nå tror jeg det er på tide å begynne igjen. I det siste har det skjedd litt mer i livet mitt enn det pleier å gjøre.

I begynnelsen av juni fikk jeg øye på en stillingsannonse fra Norsk Polarinstitutt, de trengte folk til Sverdrupstasjonen i Ny-Ålesund. Tre dager etter at søknadsfristen var gått ut ringte de meg og ville ha meg på intervju i Tromsø. Fire dager senere var jeg på intervju. Ei drøy uke etter intervjuet ringte de og tilbød meg jobb, med oppstart snarest. Da telefonen med jobbtilbudet kom var jeg på treningsleir sørpå, og jeg skulle gjøre unna noen besøk der i samme slengen. Med en snart forestående utreise til Ny-Ålesund ble ting litt annerledes enn jeg hadde tenkt. Kort fortalt så var det bare å dra hjem og begynne å forberede seg for noen måneder borte.

Kautokeino er ikke akkurat verdens navle, om mulig i enda mindre grad, Ny-Ålesund. Jeg startet reisen nordover lørdag morgen takket være en snill André som kjørte meg til Alta, ellers måtte jeg startet på fredag, sien det ikke går buss på lørdager. Jeg reiste til Tromsø der jeg tilbragte ei natt, så videre til Longyearbyen der jeg også tilbragte ei natt før siste etappen skulle tas mandag morgen. Alt dette for å få flyene til å stemme overens. Riktignok hadde det gått litt lettere hadde jeg visst avreisedato tidligere, siden enkelte av flyene nå var fullbooket. Den omstendelige reisen gikk greit, takket være hyggelig middagsselskap både i Tromsø og Longyear.

Mandag morgen kom tung og grå, med lavt skydekke og yr i lufta. Drosjesjåføren tvilte på om flyet ville ta av i det været. Heldigvis så ikke pilotene på været som noe problem, og da vi kom gjennom skydekket som lå over Longyear løste det seg også opp. Flyturen på ca. 20 minutter var en flott opplevelse med fantastisk utsikt, og det lille 14-seters flyet danset ikke faretruende så jeg kunne nyte turen.

Før avgang fra Longyearbyen

Plutselig sto jeg på flyplassen i Ny-Ålesund. Etter at bakkemannskapene hadde tømt flyet for bagasje og plassert ny bagasje inn, så kunne passasjerene som skulle reise til Longyear ta plass i flyet. De strømmet ut av en minibuss, og vi nylig ankomne ble skysset inn i den samme bussen. Vi ble kjørt fra flyplassen og inn mot byen. En vill og vakker natur tok oss i mot, en natur jeg aldri har sett noe liknende til.

Jeg ble godt tatt i mot av mine nye arbeidskolleger, jeg fikk omvisning på Sverdrupstasjonen og i byen forøvrig. Etter lunsj bar det ut på en skummel, men flott, opplevelse. Jeg ble tatt med opp på Zeppelinfjellet, til Zeppelinstasjonen. Stasjonen ligger på 474 moh (tror jeg), og fra ca. 20 moh (vill gjetting) så var det en ganske luftig ferd. I gondolbane. Fireseters gondolbane. Dersom noen synes fjellheisen i Tromsø er skummel så er det ingen ting i forhold til denne turen! Turen opp var jeg ganske nervøs, men ned igjen gikk det heldigvis mye bedre. Siden jeg kommer til å tilbringe femten minutter hver vei, om ikke hver dag så ihvertfall veldig ofte, i denne taubanen så er det best jeg venner meg til det fort. Skydekket åpnet seg og da vi var på Zeppelinstasjonen så var det riktig så flott. Utsikten der må være den beste man kan få noe sted i Norges land! Inne på stasjonen er det mange måleinstrumenter som måler gasskonsentrasjon og partikler i lufta. Til og med da vi var på platået utenfor stasjonen måtte det loggføres, siden karbondioksiden vi puster ut vil registreres på måleinstrumentene.

Utsikt fra Zeppelinstasjonen, byen litt til venstre i bunnen av bildet

Etter middag var vi en tur på butikken som er en kombinasjon av velferdsbutikk og souvenirsjappe. Så var det tid til en liten pust i bakken og jeg fikk pakket ut en del av sakene mine. Før vi tuslet en tur der vi så nysgjerrige kobber som danset i vannet like utenfor land, hissige fugleforeldre som stupte mot hodene våre for å skremme oss bort, vi møtte utenlandske hvitkinngåsforskere som skulle gjete gjess, før vi til slutt avsluttet turen med å hilse på bikkjene i hundegården. Vel tilbake i leiligheten fikk jeg pakket ut resten av sakene mine, før jeg nå har koblet meg på nett og sitter å skriver dette. Nå har klokka akkurat passert midnatt, og jeg bør vel tenke på å finne køya før en ny, spennende arbeidsdag starter.

Det slår meg av og til at jeg gjør noen rare valg her i livet. Det har fortsatt ikke gått opp for meg at jeg befinner meg i Ny-Ålesund, på nesten 79 grader nord! Rare valg, men det er jammen ikke mange som er så priviligerte og får mulighet til dette! Enda færre tør å dra...

Liten og sort

I dag tok jeg fram minipc’n min. Den har liggi i hylla i lange tider, siden jeg stort sett drar med meg den store bærbare uansett hvor jeg skal. Det er år og dag siden jeg har brukt en Windowsmaskin. Heldigvis. I det øyeblikk jeg slo på det lille uhyret, kom jeg på hvorfor jeg dypt og inderlig haaater Windows.

Det første problemet som meldte seg var innloggingen. Et eller annet “lurt” program har lagt seg inn, nemlig det fantastiske ansiktsgjenkjenningsprogrammet! Umiddelbart ble jeg klar over problemstillingen som hadde oppstått. For det første bruker jeg briller, noe slike programmer ofte sliter med å takle. For det andre har håret mitt blitt adskillig lenger siden sist jeg brukte maskina. Og riktig nok. Programmet jobbet lenge og vel, før det begynte å telle ned. 3 - 2 - 1 - Du blir nå tatt bilde av, din tyv! Ok, det sto ikke ordrett det, men meninga forsto jeg godt.

Panisk klikking, mer eller mindre målrettet over hele skjermen, gjorde at jeg fikk opp et passordfelt. Puh, takk og lov! Passordet mitt husker jeg jo ihvertfall! Det slo meg at jeg har hatt de samme problemene med ansiktsgjenkjenning før, også da jeg hadde kortere hår. Sist jeg brukte den maskina lette jeg hardt etter hvordan jeg skulle slå av denne gjenkjenninga, men jeg hadde tydeligvis ikke funnet noen løsning da. Nå var jeg fast bestemt på å få vekk skiten, så etter litt googling fant jeg ut hvordan jeg skulle gjøre det. Nå er det intelligente programmet avinstallert, og det skal bli spennende å se om innloggingen går noe greiere neste gang.

Vel inne på maskina begynte Windows sin sedvanlige masing om oppdateringer. Akkurat samtidig som Java ville oppdateres. Første forsøk på å laste ned oppdateringer fra Windows låste seg. Mere febrilsk klikking. Avbryt, avbryt, avbryt. Ctrl - Alt - Del, Del, Del. Ingen programmer kjørte. Alt låste seg for et øyeblikk. Etter en del venting lukket til slutt oppdateringsprogrammet seg. Da hadde det selvsagt skjedd noe galt med Javaoppdateringa også, så den var heller ikke utført. På’an igjen, forsøk nummer to.

Denne gangen vistes oppdateringsvinduet til Windows normalt. Laster ned oppdatering nummer 1 av 47. Nedlasting 0% fullført... Nedlasting 0% fullført... Nedlasting 3% fullført... Jeg gikk bort til stormaskina for å gjøre noe annet. Kommer tilbake til den lille sorte djævelskapen. Nedlasting 30% fullført... Jeg går tilbake til Mac’en, my precious, og begynner å blogge om livets harde realiteter og all verdens motgang.

Nedlasting 90% fullført... Nedlasting fullført! Installerer oppdateringer... Installerer oppdatering 1 av 47... Installerer oppdatering 1 av 47... Blogging. Installerer oppdatering 3 av 47... Frustrasjon over Windows. Installerer oppdatering 11 av 47.. Glede over mac. Installerer oppdatering 33 av 47...

Installeringen er fullført! Du må starte maskinen på nytt for at oppdateringene skal tre i kraft. Start på nytt nå? JAAAA!!

Og folk lurer på hvorfor jeg bruker Mac?

Tohjulinger

Jeg har en ting med sykler. I ungdommen syklet jeg mye, og jeg er fortsatt glad i å sykle. I tenårene cruiset vi rundt på måfå på syklene våre. Syklet i terrenget, lagde hopp i grøftekanten, skrenset på grusen foran garasjen så vi sleit ut flere sykkeldekk, eller drev bare gatelangs uten mål og mening. Jeg har mange gode sykkelopplevelser, men ikke alt vi prøvde oss på var like vellykket.

Sykkelorientering, i motsetning til turorientering, var ikke en ubetinget suksess. Terrengsykling er vel og bra, men over myrdrag, i steinrøyser og gjennom tett kratt, for å finne orienteringsposten, kan det bli en strevsom fornøyelse. Sykkelen ble mere slept etter, enn syklet på, og kjedet var innkapslet av en blanding av lauvverk og myrmold etterpå.

Sykkelfotball slo heller ikke helt an. På asfalten i skolegården kveldstid ble det mange knall og fall når man skulle prøve å bruke hjulet til å slå ballen med. Ikke var spillet spesielt morsomt heller, når ballen stort sett ikke flyttet seg stort, og syklisten endte med nesa i asfalten. Det er en grunn til at denne idretten ikke er olympisk øvelse i dag.

For ikke å snakke om sykkel-tjuv-og-polti. En litt mere avansert variant av tyv og politi, da vi ble litt eldre og fikk større rekkevidde. Vi var fire stykker, delt i to lag. Siden alt foregikk på sykkel hadde vi større aksjonsradius enn normalt, og vi avtalte innenfor hvilke områder leken skulle foregå. Problemet var kanskje ikke så mye det at vi brukte sykkel, det var vel heller det at vi ikke hadde evne til å begrense oss. Da området ble avtalt omfattet det gater fra Rundtom til Konnerudgata og opp til Fjell. Et område på omtrent 2 x 4 km. Det trengs vel neppe å nevnes at vi aldri fant hverandre, før etter flere timer da vi tilfeldigvis kom over hverandre, og begge lag hadde kapitulert...

Den første tohjulssykkelen min var en rød DBS Combi, kjøpt brukt, og ferdig slitt. Allikevel husker jeg sorgen da den første ripa jeg påførte den kom. At jeg samtidig hadde falt over styret, landa på nesa i grusen og slått ut ei fortann var ikke like ille. Men at jeg også slo hull på den nye, fine, rosa joggebuksa mi var derimot tilsvarende fælt. I dag har jeg kanskje et mer pragmatisk syn på det, og kunne gjerne vært foruten plasttanna som minner meg om hendelsen.

Sykkelen ble senere penselmalt gul, og navngitt “Lynet”. Navnet var malt i sort, i tillegg til et flott, lite lyn. “Gatas gule fare”, pleide naboen å kalle den, der han sto på verandaen da jeg suste forbi. Han utrustet meg også med mitt første speedometer, en diger analog klump koblet til sykkeldynamoen, noe som gjorde det adskillig tyngre å sykle. Crosstyre med røde holker og gult crossbakdekk var maksimalt kult.

Senere har jeg hatt flere sykler, men ingen har jeg vel hatt et så tett forhold til som denne lille, gule sykkelen. Den røde GT’en jeg har hatt den siste tiden har til dels gått av med pensjon. Etter å ha slitt ut flere tannhjul og kranser begynte den å bli såpass generelt slitt at jeg ikke fant det fornuftig å bytte det ut en gang til. I fjor høst gikk jeg til investering av en ny tohjuling. Teknologien går framover, også på sykkelfronten. Det nye terrengvidunderet har skivebremser og XT-gir, og er i en prisklasse jeg syntes jeg kunne ta meg råd til. Ramma er mye kortere enn på GT’en, og den er god å sykle på. Håndtaket er imidlertid litt smalt, og jeg må få satt på barends før jeg blir helt for nøyd. Jeg liker nysykkelen min, men er ganske sikker på at den aldri kommer til å få samme plass i hjertet mitt som Lynet.

Med ski på beina...?

Det sies at vi nordmenn er født med ski på beina. Når det gjaldt min morfar er jeg mere usikker på akkurat den saken.

Mofa var ingen ivrig skigåer, men han hadde da et par langrennsski. Skiene var ikke av siste mote, noe han neppe brydde seg særlig om. Selv om han hverken gikk langt eller ofte, var han fantastisk flink til å frakte det utroligste over myra til hytta, med ski på beina.

Mofas forhold til skigåing illustreres forøvrig godt av noe momo skrev til meg en gang. En liten stund etter mofas død fikk jeg en konvolutt i posten. Utenpå var momos håndskrift, og inni var det noe mykt. Da jeg åpnet konvolutten fant jeg et par hjemmestrikkede, grå raggsokker - favorittraggsokker a’la momo, og et brev.

Jeg trodde sokkene var nye. Helt til jeg leste brevet. Fordi jeg er en storforbruker av raggsokker, hadde momo sendt meg mofas gamle raggsokker i håp om at jeg kunne bruke dem. I brevet skrev hun om sokkene, noe som forklarer veldig godt mofas forhold til det å ha ski på beina: “Han brukte dem bare da han gikk på ski, så de er like fine”.

Og like fine var de også. Nå har de trått inn i rekken av momosokker som ligger i skuffen min, med ulik grad av slitthet. Allikevel tenker jeg av og til på de enkle ordene om noen sokker, som fortalte så mye om en person, for oss som kjente ham.

Under vm på ski i Kollen trengte jeg å låne et par ski, ikke for å delta, men for å ta meg ut i marka. Og hvilke andre ski enn skiene hans var det da jeg fant, oppunder taket i garasjen hos mamma og pappa.

Når katastrofen er et faktum

Japan er i medias søkelys om dagen. Alt startet med et jordskjelv, eller, egentlig, mange jordskjelv, som så utløste en tsunami. Dette førte igjen til alvorlige trusler fra et kjernekraftverk som har blitt ødelagt, på grunn av de forannevnte naturkatastrofer. Naturkatastrofene er ille nok i seg selv. Mange tusen mennesker har blitt drept, enda flere er savnet, og de materielle ødeleggelsene er på mange milliarder kroner. Det at man hadde undervurdert de destruktive evnene til en mulig tsunami har gjort at dieselaggregatene til kjølesystemene på kjernekraftverket ble ødelagt, noe som utgjør en adskillig større potensiell trussel.

Av seks reaktorer var tre i drift da ulykken inntraff. Sikkerhetssystemene slo inn som de skulle, og reaktorene ble stengt ned. Problemet med den videre kjølingen av disse er reell, men på toppen av det hele kom et annet problem. I disse gammeldagse reaktorene lagres brukte brenselsstaver i et kjølebasseng i tilknytning til selve reaktoren, i stedet for på et helt annet sted. Noe som utløste brannen i reaktor fire, som ikke var i bruk da tsunamien inntraff. Fortsatt er det mulig å gå fra ille til værre på kjernekraftverket Fukushima daiichi. Og langtidskonsekvensene av et kjernefysisk utslipp er noe man ikke vet nøyaktig i dag. Selv om konsekvensene sannsynligvis ikke vil bli så ille som i Tsjernobyl, på grunn av bedre sikring av reaktoren, vil en nedsmelting være fatalt. Radioaktive utslipp til atmosfære og grunnvann vil merkes i årtier, og i mils omkrets. Tsjernobyl er i dag, over 30 år etter ulykken, fortsatt en spøkelsesby. Min fysikklærer på gymnaset uttalte en gang midt på nittitallet at "det ligger fortsatt selvlysende samer i fryseboksen på Blindern". Moralen var vel det at, årtier etter en slik ulykke, og i områder langt unna, får man merke følgende av menneskelig svikt og uheldige omstendigheter.

Er det noe land i verden som burde være forberedt på å takle en katastrofe av dette omfang så må det være Japan. Med en arbeidskultur og sosial forventning langt over det europeiske gjennomsnittet vil systemet ligge til rette for å gjøre det som trengs. Kamikazearbeidere jobber på spreng med å forsøke å holde situasjonen under kontroll i kjernekraftverket. Det japanske folket er kjent for sin stoiske ro, og, som Time magazine så treffende skriver, det nærmeste de har kommet kaos er en mann som sniker i køen. Etter hvert vil de klare å gjenoppbygge samfunnet, selv om den japanske stoltheten kanskje kan gjøre at det tar lenger tid enn det trenger, fordi de ikke vil ta imot hjelp utenifra.

Siste kapittel i denne saken er langt fra skrevet, kanskje vil det ta mange år før man vet det egentlige omfanget av katastrofen. Allikevel, det tar ikke lange tiden før verdenssamfunnet glemmer. Drøyt to uker etter at tragedien var et faktum har antall minutter NRK bruker på katastrofen minsket kraftig. Nå er det Gaddafi det dreier seg om. En tragedie avløses av en annen. Før et glemselens slør legger seg sakte over det hele. Det er lett å glemme, for oss som sitter i vår lille, trygge verden. Med lite annet å bekymre oss over enn økende drivstoffavgifter, kraftlinjer over Hardangervidda, og manglende tospråklighet i samiske kommuner.

Medaljens bakside

Vm på ski er over for denne gang. Folkelivet var enormt, og det var en stor opplevelse å få ta del i det. Men alt har sin bakside. Vm i Kollen ble i media fremstilt som en gigantisk folkefest. Og det var nettopp det det var. En gigantisk fest. Om ikke en folkefest, så ihvertfall en fyllefest av dimensjoner. I det minste ute i løypene. For maken til rølp har jeg ikke opplevd siden russetida. Joda, vi hadde det hyggelig nok vi, ved lavvuen vår, ikke alt for forstyrret av jævelskap fra teltnaboene våre.

Løypevaktene hevdet at all spriten og tisset som var sølt i løypene gjorde at det var vanskelig å smøre løpernes ski. Men vaktene hadde sånn nogenlunde kontroll under rennet, med både bålbrenning ved løypa, og fulle folk. NRK var flinke til å klippe vekk de mest kompromitterende scenene. Det økonomiske overskuddet etter vm blir stort, hevdes det, større enn man turte å håpe på. Utad ga Norge forhåpentligvis et nogenlunde godt inntrykk, av et vel gjennomført arrangement. Sårene påført naturen etter alle de titusen som lå i lavvu, får man først sett til sommeren. Men jeg kan garantere - det blir ikke pent.

I det store og det hele hadde jeg en fin opplevelse i Kollen, til tross for mye køståing og rølpefyll. Jeg husker godt han som kubbet av midt i løypa, uten lue og votter, med åpen jakke og en vedsekk i den ene hånda. Den samme unggutt som jeg måtte hjelpe til lavvuen, bare fem meter unna. Han gjorde ingen andre fortred, selv om det kunne blitt kaldt nok for ham hvis han hadde blitt liggende lenge i snøen, i de drøyt ti kuldegradene det var den natta. Værre var det med de som brant opp liggeunderlaget mitt, slik at både jeg, og andre, fikk en kald natt. For ikke å glemme han som bæsja i bålgropa vår i løpet av nattens mulm og mørke, noe som virkelig satte prikken over i-en for Kollenoppholdet vårt. Takk og lov at det er lenge til det norske folk igjen skal ha seg en sånn fest i marka.

Det norskeste av det norske

Dette innlegget er skrevet for noen uker siden, og det er riktignok litt sent å poste det nå, men jeg gjør det allikevel. Fortsettelse følger...

I disse dager er det vm på ski i Holmenkollen. Nordmenn strømmer ut i marka i tusenvis, for å kunne heie fram de norske skiløperne. Vi står timesvis i kø, før vi kan stå som sild i tønne i ytterligere noen timer. Når det hele er ferdig går vi som en felles masse ned mot en t-bane, som vi forhåpentligvis kommer oss inn på, slik at vi kommer oss hjem, og tilbake til byens mas og jag.

Kollentåka har liggi tjukk som graut de siste dagene, allikevel har det vært fullt inne på stadion. De som har stått på Gratishaugen (som slettes ikke er gratis lenger) har ikke hatt sjanse til å se inn i målområdet på langrennsstadionen, langt mindre bort til hoppbakken. Allikevel er det tett med folk. Det må ha vært en ganske spesiell opplevelse for utøverne som går i en melkehvit verden, og bare hører bruset av alle de tusener av tilskuere.

Man kan jo ikke vedkjenne seg å være norsk uten å ha overvært noen skirenn fra marka. Da det var vm på ski i Trondheim i 1997 var jeg ute og så femmila. To runder gikk de den gangen. Vi så ikke så mye til utøverne, men vi hørte på radio, og vi var en gjeng som hadde det veldig hyggelig. En dag utendørs i godt vær er jo uansett ikke å forakte.

Siden det er vm på hjemmebane igjen, så må man bare en tur ut og se på. Planen er å se tremila på lørdag, og femmila på søndag. Og mye bålhygge med gode venner. Sekken er pakket og klar for lavvutur. Morfars gamle ski er funnet fram fra garasjen og smurt. Jeg er klar for å bli en del av den norske folkesjelen ute i løypenettet.