Når katastrofen er et faktum

Japan er i medias søkelys om dagen. Alt startet med et jordskjelv, eller, egentlig, mange jordskjelv, som så utløste en tsunami. Dette førte igjen til alvorlige trusler fra et kjernekraftverk som har blitt ødelagt, på grunn av de forannevnte naturkatastrofer. Naturkatastrofene er ille nok i seg selv. Mange tusen mennesker har blitt drept, enda flere er savnet, og de materielle ødeleggelsene er på mange milliarder kroner. Det at man hadde undervurdert de destruktive evnene til en mulig tsunami har gjort at dieselaggregatene til kjølesystemene på kjernekraftverket ble ødelagt, noe som utgjør en adskillig større potensiell trussel.

Av seks reaktorer var tre i drift da ulykken inntraff. Sikkerhetssystemene slo inn som de skulle, og reaktorene ble stengt ned. Problemet med den videre kjølingen av disse er reell, men på toppen av det hele kom et annet problem. I disse gammeldagse reaktorene lagres brukte brenselsstaver i et kjølebasseng i tilknytning til selve reaktoren, i stedet for på et helt annet sted. Noe som utløste brannen i reaktor fire, som ikke var i bruk da tsunamien inntraff. Fortsatt er det mulig å gå fra ille til værre på kjernekraftverket Fukushima daiichi. Og langtidskonsekvensene av et kjernefysisk utslipp er noe man ikke vet nøyaktig i dag. Selv om konsekvensene sannsynligvis ikke vil bli så ille som i Tsjernobyl, på grunn av bedre sikring av reaktoren, vil en nedsmelting være fatalt. Radioaktive utslipp til atmosfære og grunnvann vil merkes i årtier, og i mils omkrets. Tsjernobyl er i dag, over 30 år etter ulykken, fortsatt en spøkelsesby. Min fysikklærer på gymnaset uttalte en gang midt på nittitallet at "det ligger fortsatt selvlysende samer i fryseboksen på Blindern". Moralen var vel det at, årtier etter en slik ulykke, og i områder langt unna, får man merke følgende av menneskelig svikt og uheldige omstendigheter.

Er det noe land i verden som burde være forberedt på å takle en katastrofe av dette omfang så må det være Japan. Med en arbeidskultur og sosial forventning langt over det europeiske gjennomsnittet vil systemet ligge til rette for å gjøre det som trengs. Kamikazearbeidere jobber på spreng med å forsøke å holde situasjonen under kontroll i kjernekraftverket. Det japanske folket er kjent for sin stoiske ro, og, som Time magazine så treffende skriver, det nærmeste de har kommet kaos er en mann som sniker i køen. Etter hvert vil de klare å gjenoppbygge samfunnet, selv om den japanske stoltheten kanskje kan gjøre at det tar lenger tid enn det trenger, fordi de ikke vil ta imot hjelp utenifra.

Siste kapittel i denne saken er langt fra skrevet, kanskje vil det ta mange år før man vet det egentlige omfanget av katastrofen. Allikevel, det tar ikke lange tiden før verdenssamfunnet glemmer. Drøyt to uker etter at tragedien var et faktum har antall minutter NRK bruker på katastrofen minsket kraftig. Nå er det Gaddafi det dreier seg om. En tragedie avløses av en annen. Før et glemselens slør legger seg sakte over det hele. Det er lett å glemme, for oss som sitter i vår lille, trygge verden. Med lite annet å bekymre oss over enn økende drivstoffavgifter, kraftlinjer over Hardangervidda, og manglende tospråklighet i samiske kommuner.