Det norskeste av det norske

Dette innlegget er skrevet for noen uker siden, og det er riktignok litt sent å poste det nå, men jeg gjør det allikevel. Fortsettelse følger...

I disse dager er det vm på ski i Holmenkollen. Nordmenn strømmer ut i marka i tusenvis, for å kunne heie fram de norske skiløperne. Vi står timesvis i kø, før vi kan stå som sild i tønne i ytterligere noen timer. Når det hele er ferdig går vi som en felles masse ned mot en t-bane, som vi forhåpentligvis kommer oss inn på, slik at vi kommer oss hjem, og tilbake til byens mas og jag.

Kollentåka har liggi tjukk som graut de siste dagene, allikevel har det vært fullt inne på stadion. De som har stått på Gratishaugen (som slettes ikke er gratis lenger) har ikke hatt sjanse til å se inn i målområdet på langrennsstadionen, langt mindre bort til hoppbakken. Allikevel er det tett med folk. Det må ha vært en ganske spesiell opplevelse for utøverne som går i en melkehvit verden, og bare hører bruset av alle de tusener av tilskuere.

Man kan jo ikke vedkjenne seg å være norsk uten å ha overvært noen skirenn fra marka. Da det var vm på ski i Trondheim i 1997 var jeg ute og så femmila. To runder gikk de den gangen. Vi så ikke så mye til utøverne, men vi hørte på radio, og vi var en gjeng som hadde det veldig hyggelig. En dag utendørs i godt vær er jo uansett ikke å forakte.

Siden det er vm på hjemmebane igjen, så må man bare en tur ut og se på. Planen er å se tremila på lørdag, og femmila på søndag. Og mye bålhygge med gode venner. Sekken er pakket og klar for lavvutur. Morfars gamle ski er funnet fram fra garasjen og smurt. Jeg er klar for å bli en del av den norske folkesjelen ute i løypenettet.