Medaljens bakside

Vm på ski er over for denne gang. Folkelivet var enormt, og det var en stor opplevelse å få ta del i det. Men alt har sin bakside. Vm i Kollen ble i media fremstilt som en gigantisk folkefest. Og det var nettopp det det var. En gigantisk fest. Om ikke en folkefest, så ihvertfall en fyllefest av dimensjoner. I det minste ute i løypene. For maken til rølp har jeg ikke opplevd siden russetida. Joda, vi hadde det hyggelig nok vi, ved lavvuen vår, ikke alt for forstyrret av jævelskap fra teltnaboene våre.

Løypevaktene hevdet at all spriten og tisset som var sølt i løypene gjorde at det var vanskelig å smøre løpernes ski. Men vaktene hadde sånn nogenlunde kontroll under rennet, med både bålbrenning ved løypa, og fulle folk. NRK var flinke til å klippe vekk de mest kompromitterende scenene. Det økonomiske overskuddet etter vm blir stort, hevdes det, større enn man turte å håpe på. Utad ga Norge forhåpentligvis et nogenlunde godt inntrykk, av et vel gjennomført arrangement. Sårene påført naturen etter alle de titusen som lå i lavvu, får man først sett til sommeren. Men jeg kan garantere - det blir ikke pent.

I det store og det hele hadde jeg en fin opplevelse i Kollen, til tross for mye køståing og rølpefyll. Jeg husker godt han som kubbet av midt i løypa, uten lue og votter, med åpen jakke og en vedsekk i den ene hånda. Den samme unggutt som jeg måtte hjelpe til lavvuen, bare fem meter unna. Han gjorde ingen andre fortred, selv om det kunne blitt kaldt nok for ham hvis han hadde blitt liggende lenge i snøen, i de drøyt ti kuldegradene det var den natta. Værre var det med de som brant opp liggeunderlaget mitt, slik at både jeg, og andre, fikk en kald natt. For ikke å glemme han som bæsja i bålgropa vår i løpet av nattens mulm og mørke, noe som virkelig satte prikken over i-en for Kollenoppholdet vårt. Takk og lov at det er lenge til det norske folk igjen skal ha seg en sånn fest i marka.