Sykkelorientering, i motsetning til turorientering, var ikke en ubetinget suksess. Terrengsykling er vel og bra, men over myrdrag, i steinrøyser og gjennom tett kratt, for å finne orienteringsposten, kan det bli en strevsom fornøyelse. Sykkelen ble mere slept etter, enn syklet på, og kjedet var innkapslet av en blanding av lauvverk og myrmold etterpå.
Sykkelfotball slo heller ikke helt an. På asfalten i skolegården kveldstid ble det mange knall og fall når man skulle prøve å bruke hjulet til å slå ballen med. Ikke var spillet spesielt morsomt heller, når ballen stort sett ikke flyttet seg stort, og syklisten endte med nesa i asfalten. Det er en grunn til at denne idretten ikke er olympisk øvelse i dag.
For ikke å snakke om sykkel-tjuv-og-polti. En litt mere avansert variant av tyv og politi, da vi ble litt eldre og fikk større rekkevidde. Vi var fire stykker, delt i to lag. Siden alt foregikk på sykkel hadde vi større aksjonsradius enn normalt, og vi avtalte innenfor hvilke områder leken skulle foregå. Problemet var kanskje ikke så mye det at vi brukte sykkel, det var vel heller det at vi ikke hadde evne til å begrense oss. Da området ble avtalt omfattet det gater fra Rundtom til Konnerudgata og opp til Fjell. Et område på omtrent 2 x 4 km. Det trengs vel neppe å nevnes at vi aldri fant hverandre, før etter flere timer da vi tilfeldigvis kom over hverandre, og begge lag hadde kapitulert...
Den første tohjulssykkelen min var en rød DBS Combi, kjøpt brukt, og ferdig slitt. Allikevel husker jeg sorgen da den første ripa jeg påførte den kom. At jeg samtidig hadde falt over styret, landa på nesa i grusen og slått ut ei fortann var ikke like ille. Men at jeg også slo hull på den nye, fine, rosa joggebuksa mi var derimot tilsvarende fælt. I dag har jeg kanskje et mer pragmatisk syn på det, og kunne gjerne vært foruten plasttanna som minner meg om hendelsen.
Sykkelen ble senere penselmalt gul, og navngitt “Lynet”. Navnet var malt i sort, i tillegg til et flott, lite lyn. “Gatas gule fare”, pleide naboen å kalle den, der han sto på verandaen da jeg suste forbi. Han utrustet meg også med mitt første speedometer, en diger analog klump koblet til sykkeldynamoen, noe som gjorde det adskillig tyngre å sykle. Crosstyre med røde holker og gult crossbakdekk var maksimalt kult.
Senere har jeg hatt flere sykler, men ingen har jeg vel hatt et så tett forhold til som denne lille, gule sykkelen. Den røde GT’en jeg har hatt den siste tiden har til dels gått av med pensjon. Etter å ha slitt ut flere tannhjul og kranser begynte den å bli såpass generelt slitt at jeg ikke fant det fornuftig å bytte det ut en gang til. I fjor høst gikk jeg til investering av en ny tohjuling. Teknologien går framover, også på sykkelfronten. Det nye terrengvidunderet har skivebremser og XT-gir, og er i en prisklasse jeg syntes jeg kunne ta meg råd til. Ramma er mye kortere enn på GT’en, og den er god å sykle på. Håndtaket er imidlertid litt smalt, og jeg må få satt på barends før jeg blir helt for nøyd. Jeg liker nysykkelen min, men er ganske sikker på at den aldri kommer til å få samme plass i hjertet mitt som Lynet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar