Med ski på beina...?

Det sies at vi nordmenn er født med ski på beina. Når det gjaldt min morfar er jeg mere usikker på akkurat den saken.

Mofa var ingen ivrig skigåer, men han hadde da et par langrennsski. Skiene var ikke av siste mote, noe han neppe brydde seg særlig om. Selv om han hverken gikk langt eller ofte, var han fantastisk flink til å frakte det utroligste over myra til hytta, med ski på beina.

Mofas forhold til skigåing illustreres forøvrig godt av noe momo skrev til meg en gang. En liten stund etter mofas død fikk jeg en konvolutt i posten. Utenpå var momos håndskrift, og inni var det noe mykt. Da jeg åpnet konvolutten fant jeg et par hjemmestrikkede, grå raggsokker - favorittraggsokker a’la momo, og et brev.

Jeg trodde sokkene var nye. Helt til jeg leste brevet. Fordi jeg er en storforbruker av raggsokker, hadde momo sendt meg mofas gamle raggsokker i håp om at jeg kunne bruke dem. I brevet skrev hun om sokkene, noe som forklarer veldig godt mofas forhold til det å ha ski på beina: “Han brukte dem bare da han gikk på ski, så de er like fine”.

Og like fine var de også. Nå har de trått inn i rekken av momosokker som ligger i skuffen min, med ulik grad av slitthet. Allikevel tenker jeg av og til på de enkle ordene om noen sokker, som fortalte så mye om en person, for oss som kjente ham.

Under vm på ski i Kollen trengte jeg å låne et par ski, ikke for å delta, men for å ta meg ut i marka. Og hvilke andre ski enn skiene hans var det da jeg fant, oppunder taket i garasjen hos mamma og pappa.