Familiejul

Til tross for at hele slekta har blitt sjuke de siste dagene, så drøyde ikke jula med sin ankomst. Pappa hevder han like gjerne kunne bodd på et tuberkulosehjem, og har satt stor pris på tiden han har tibragt på jobb, slik at han noen timer hver dag har kommet seg bort fra hosting, harking og snyting. Juletreet, et slankt og smekkert veggtre, bygd for fart (først og fremst i fritt fall) ble pyntet, og det holdt faktisk på noen av nålene sine, til og med etter pynting.

Selv om julaften kom som, eh, kvelden på kjærringa, så ble det jul allikevel. Familie og naboer ble samlet i stua til en hyggelig kveld med mye god mat og drikke. Gaver ble utvekslet, og av de mer nyttige kan vel nevnes Toro Rett i koppen. Kanskje jeg bør spare den til neste jakt.

Nå ser jeg fram til rolige romjulsdager med restespising, fyr i ovnen og et juletre som gradvis skifter fra grønt til brunt, ettersom nålene felles. For øyeblikket ser det ut til at den transformasjonen kommer til å gå ganske raskt. Ute er det tjue kulde, så jeg tror jeg holder meg inne i dag, sammen med lommetørklærne mine.

Mamma og pappa pyntet til julefeiring.

Intelligent liv

For ei ukes tid siden observerte familien en stikkende lukt fra kjøleskapet. Vi kikket gjennom diverse matvarer og pålegg, i håp om å identifisere luktkilden. Selv om alle, i hver sin tur, kikket igjennom kjøleskapets innhold var det ingen som klarte å lokalisere kilden til ulukten. Det at hele gjengen har influensa, og dermed nedsatt luktesans, har vel ikke akkurat hjulpet til med lokaliseringen. Ettersom dagene har gått har den sure lukta bare økt, og etter hvert spredde det seg en intens lukt i hele huset så snart noen lukket opp kjøleskapsdøra. Ingen har fattet hvor lukta har kommet fra siden, etter hvert, alt av matvarer har blitt spist opp og skiftet ut med nye.

Her om dagen var lukta så intens når kjøleskapet ble åpnet, så det var ren nødvendighet å skride målrettet til verks. Hylle for hylle ble tømt for matvarer, og vasket i tilfelle det skulle være sølt noe som ga vond lukt. Fra topp, til bunn, ble skapet vasket. Til sist var det grønnsaksskuffenes tur. I den ene lå det en brokkoli som nok hadde sett sine bedre dager, kvastene hang litt med hodet, men ellers så den forsåvidt grei nok ut. Helt til jeg satte nesa borti. Kilden var identifisert! Brokkolien tok turen rett til det våtorganiske avfallet, det samme gjorde en blomkål som hadde liggi litt for nærme. For ingefærrota holdt det å arkivere emballasjen i det store arkivet. Resten av innholdet i skuffen ble friskmeldt.

Nå som forsøket på å dyrke fram intelligent liv i grønnsaksskuffen i kjøleskapet er avverget, kan jula komme. God jul!

Tradisjonsrik jul

Jula er ei tid for tradisjoner, men de siste tre årene har det vært lite av det for min del. Det er absolutt ikke noe å forakte, det å feire jul på Bjørnøya. Jeg har blitt introdusert for nye “tradisjoner”, og forskjellige mennesker gjør at en jul ikke blir lik en annen. Grøt i Hammerfesthuset (lille julaften eller julaften, avhengig av besetning), felles montering og pynting av juletre (også avhengig av besetning), julestrømpe hengt på dørklinka (avhengig av stasjonssjef eller andre pådrivere), Bjørnøya News levert på døra (der har jeg vel faktisk alltid vært postbud..), ja det har rett og slett variert litt.

I år skal det bli koselig å feire en jul på fastlandet sammen med familien. Mamma og jeg har hivi oss i bakinga, og i løpet av to dager har det blitt produsert berlinerkranser, havreflarn, hvetekaker og smultringer. I dag var pappa og jeg og kjøpte juletre, også det i henhold til tradisjonen. For å holde alt ved hevd kjørte vi litt rundt og så på skjeve, puslete, overprisede juletrær flere steder, før vi til slutt var så kalde og leie av alt at vi kjøpte et overpriset, men greit nok, juletre. Norsk gran. Et ekte vegg-tre.

Jeg har overhodet ikke lidd noen overlast de årene jeg har feiret jul på ishavet. Jeg har fått ribbe julaften, og tilsendt Aass julebrus. Og Mack sitt juleøl kan nesten måle seg med Aass juleøl. Men en ting har jeg savnet. I dag fikk jeg servert til middag noe jeg har gledet meg til i nesten fire år, årets beste måltid: mølje! Nå gleder jeg meg bare til lille julaften, med pynting av juletre, hovmesteren og fruen på tv, og nok et måltid med mølje. Grøt i Hammerfesthuset er vel og bra, men kan allikevel ikke måle seg med mølja her hjemme!

Julebakst.

Mølje med tilbehør.

En sint telefon

Jeg er sikkert en av de få som fortsatt har fasttelefon. Min bærbare fasttelefon lager en lyd når den begynner å bli tom for strøm, et slags trist, elektronisk biiiuuu. Når jeg setter den på lading lager den en glad lyd, buuiiii. Den høres rett og slett fornøyd ut når den blir satt på plass i basestasjonen.

Når dvd-brenneren på datamaskina mi er ferdig med å brenne en dvd, lager den en glad “biing!” lyd. Oppdrag utført, roper på denne måte datamaskina, og er glad for å ha gjort en vel gjennomført jobb.

Hvis mobilen begynner å gå tom for strøm begynner den med en forsiktig piping. Uavhengig om jeg sitter i telefonen eller ikke. Dersom jeg overhører disse første, spede pipene, øker hyppigheten. “Lad meg, lad meg, lad meg!” maser den.

Jeg lurer på hvem de er, disse menneskene, som har til jobb å lage lyder til våre elektroniske duppedingser, sånn at de døde gjenstandene kan formidle sin sinnstilstand til oss eiere.

Baderomsproblematikk

På badet mitt, som på så mange andre bad, står doen rett ved siden av vasken. Om dette skyldes at det skal være kort vei til å vaske hendene etter dobesøket, kriseløsning dersom magen slår seg totalt vrang og man trenger avløpsmuligheter i begge ender, eller rent praktiske hensyn som vann- og avløpsrør, vites ikke. Uansett, kombinasjonen do og vask i nær tilknytning kan være uheldig.

De fleste bad har en eller annen form for hylle eller skap (gjerne i tilknytning til et speil) over vasken. I disse hyllene og skapene oppbevarer man ofte sanitærprodukter som tannkrem, hudkrem, parfyme og så videre. De uheldige konsekvensene av baderomsutformingen beskrevet ovenfor er ren fysikk.

En gjenstand som står i hylla over vasken, for eksempel en tannkremtube, har stillingsenergi. Denne stillingsenergien kan omformes til bevegelsesenergi, ved at den faller ned fra hylla. Dersom denne tannkremtuben skulle treffe oppi vasken, på motsatt side av doen, så vil vaskens utforming (som likner litt på en hoppbakke) gjøre tannkremtuben luftbåren. Kombinasjonen av den fallende gjenstandens, i dette tilfellet tannkremtubens, fart og bane har ved flere tilfeller vist seg å være slik at innertreff i doen er uunngåelig.

Det eneste som kan være mer uheldig enn do-vask kombinasjonen er åpen-hylle-rett-over-do kombinasjonen. I dette tilfellet er det stort sett fritt-fall-problematikk som oppstår. Mitt baderom er også innredet for å dekke dette.

Ishavsrefleksjoner

Det er lørdagskveld. Jeg har fyr i ovnen mens jeg sitter ved datamaskinen og redigerer filmer, og spiser mentol halspastiller for å prøve å holde nogenlunde åpne luftveier. De siste par tre dagene har jeg sett igjennom foto og filmer fra tre vintersesonger på Bjørnøya. Tre fantastiske vintre har det vært, i det store og det hele, og det er litt rart å skulle tilbringe en vinter på fastlandet. Selv om det er deilig å skulle være hjemme i vinter, så kjenner jeg suget i magen nå som vinterens heldige utvalgte har reist ut til sine respektive holmer på ishavet.

Ved hjelp av bilder og film prøver jeg å lage en oppsummering av tre vintersesonger på en øde holme. Tre vintre med forskjellige mennesker, tre vintre med forskjellige naturopplevelser og tre vintre med forskjellige erfaringer. Det er ikke lett. Ett bilde sier mer enn tusen ord, heter det, men til tross for at jeg har flere tusen bilder fra disse sesongene, så tror jeg ikke at jeg kan klare å formidle opplevelsene mine fra holmen i havgapet.

Etter første sesong på Bjørnøya lurte, naturlig nok, familie og venner på hvordan det hadde vært å være der. Jeg viste noen bilder og fortalte litt. Men egentlig var det ikke så mye å fortelle. Hva skal man fortelle? Det er jo ikke akkurat så mye som skjer. De små ting blir store, var det en som sa på min første tur ut. Og det er sant. På godt og vondt, de små ting blir store. Så etter første sesong satt jeg igjen med mange inntrykk, men slet med å formidle noe som helst til de der hjemme. Det ble de samme overfladiske uttalelsene, gjentatt til forskjellige mennesker.

Da jeg kom hjem etter andre tur ut, var det ikke så mange spørsmål. Og jeg viste ikke så mange bilder. Tredje tur kom og gikk. Vel hjemme igjen ble jeg hilst på butikken med “åja, du er hjemme igjen”. Ingen spørsmål. Ingen bilder vist frem.

Så nå sitter jeg her. Seks måneder etter jeg kom ned fra Bjørnøya, og skal prøve å oppsummere mine opplevelser og erfaringer. I løpet av tre vintre har jeg møtt mange fantastiske mennesker som har fått en helt spesiell plass hos meg, og som jeg håper jeg kan fortsette å ha kontakt med i framtiden. Noen få personer har skuffet meg, og jeg prøver å legge disse minnene langt bak i hukommelsen, et sted de ikke dukker opp så lett. Javisst kan jeg sette sammen en lysbildeframvisning, vise folk hvordan det ser ut på Bjørnøya, steder jeg har vært, ting jeg har gjort. Men også bilder blir for fattig til å formidle opplevelsen av å være på et sånt sted. Det er noe jeg bare kan dele med andre som har vært der. Nå er en ny gjeng ute på øya, halvparten førstereis, halvparten “veteraner”. Og samtidig går livet sin gang på fastlandet.