Ishavsrefleksjoner

Det er lørdagskveld. Jeg har fyr i ovnen mens jeg sitter ved datamaskinen og redigerer filmer, og spiser mentol halspastiller for å prøve å holde nogenlunde åpne luftveier. De siste par tre dagene har jeg sett igjennom foto og filmer fra tre vintersesonger på Bjørnøya. Tre fantastiske vintre har det vært, i det store og det hele, og det er litt rart å skulle tilbringe en vinter på fastlandet. Selv om det er deilig å skulle være hjemme i vinter, så kjenner jeg suget i magen nå som vinterens heldige utvalgte har reist ut til sine respektive holmer på ishavet.

Ved hjelp av bilder og film prøver jeg å lage en oppsummering av tre vintersesonger på en øde holme. Tre vintre med forskjellige mennesker, tre vintre med forskjellige naturopplevelser og tre vintre med forskjellige erfaringer. Det er ikke lett. Ett bilde sier mer enn tusen ord, heter det, men til tross for at jeg har flere tusen bilder fra disse sesongene, så tror jeg ikke at jeg kan klare å formidle opplevelsene mine fra holmen i havgapet.

Etter første sesong på Bjørnøya lurte, naturlig nok, familie og venner på hvordan det hadde vært å være der. Jeg viste noen bilder og fortalte litt. Men egentlig var det ikke så mye å fortelle. Hva skal man fortelle? Det er jo ikke akkurat så mye som skjer. De små ting blir store, var det en som sa på min første tur ut. Og det er sant. På godt og vondt, de små ting blir store. Så etter første sesong satt jeg igjen med mange inntrykk, men slet med å formidle noe som helst til de der hjemme. Det ble de samme overfladiske uttalelsene, gjentatt til forskjellige mennesker.

Da jeg kom hjem etter andre tur ut, var det ikke så mange spørsmål. Og jeg viste ikke så mange bilder. Tredje tur kom og gikk. Vel hjemme igjen ble jeg hilst på butikken med “åja, du er hjemme igjen”. Ingen spørsmål. Ingen bilder vist frem.

Så nå sitter jeg her. Seks måneder etter jeg kom ned fra Bjørnøya, og skal prøve å oppsummere mine opplevelser og erfaringer. I løpet av tre vintre har jeg møtt mange fantastiske mennesker som har fått en helt spesiell plass hos meg, og som jeg håper jeg kan fortsette å ha kontakt med i framtiden. Noen få personer har skuffet meg, og jeg prøver å legge disse minnene langt bak i hukommelsen, et sted de ikke dukker opp så lett. Javisst kan jeg sette sammen en lysbildeframvisning, vise folk hvordan det ser ut på Bjørnøya, steder jeg har vært, ting jeg har gjort. Men også bilder blir for fattig til å formidle opplevelsen av å være på et sånt sted. Det er noe jeg bare kan dele med andre som har vært der. Nå er en ny gjeng ute på øya, halvparten førstereis, halvparten “veteraner”. Og samtidig går livet sin gang på fastlandet.