Når katastrofen er et faktum

Japan er i medias søkelys om dagen. Alt startet med et jordskjelv, eller, egentlig, mange jordskjelv, som så utløste en tsunami. Dette førte igjen til alvorlige trusler fra et kjernekraftverk som har blitt ødelagt, på grunn av de forannevnte naturkatastrofer. Naturkatastrofene er ille nok i seg selv. Mange tusen mennesker har blitt drept, enda flere er savnet, og de materielle ødeleggelsene er på mange milliarder kroner. Det at man hadde undervurdert de destruktive evnene til en mulig tsunami har gjort at dieselaggregatene til kjølesystemene på kjernekraftverket ble ødelagt, noe som utgjør en adskillig større potensiell trussel.

Av seks reaktorer var tre i drift da ulykken inntraff. Sikkerhetssystemene slo inn som de skulle, og reaktorene ble stengt ned. Problemet med den videre kjølingen av disse er reell, men på toppen av det hele kom et annet problem. I disse gammeldagse reaktorene lagres brukte brenselsstaver i et kjølebasseng i tilknytning til selve reaktoren, i stedet for på et helt annet sted. Noe som utløste brannen i reaktor fire, som ikke var i bruk da tsunamien inntraff. Fortsatt er det mulig å gå fra ille til værre på kjernekraftverket Fukushima daiichi. Og langtidskonsekvensene av et kjernefysisk utslipp er noe man ikke vet nøyaktig i dag. Selv om konsekvensene sannsynligvis ikke vil bli så ille som i Tsjernobyl, på grunn av bedre sikring av reaktoren, vil en nedsmelting være fatalt. Radioaktive utslipp til atmosfære og grunnvann vil merkes i årtier, og i mils omkrets. Tsjernobyl er i dag, over 30 år etter ulykken, fortsatt en spøkelsesby. Min fysikklærer på gymnaset uttalte en gang midt på nittitallet at "det ligger fortsatt selvlysende samer i fryseboksen på Blindern". Moralen var vel det at, årtier etter en slik ulykke, og i områder langt unna, får man merke følgende av menneskelig svikt og uheldige omstendigheter.

Er det noe land i verden som burde være forberedt på å takle en katastrofe av dette omfang så må det være Japan. Med en arbeidskultur og sosial forventning langt over det europeiske gjennomsnittet vil systemet ligge til rette for å gjøre det som trengs. Kamikazearbeidere jobber på spreng med å forsøke å holde situasjonen under kontroll i kjernekraftverket. Det japanske folket er kjent for sin stoiske ro, og, som Time magazine så treffende skriver, det nærmeste de har kommet kaos er en mann som sniker i køen. Etter hvert vil de klare å gjenoppbygge samfunnet, selv om den japanske stoltheten kanskje kan gjøre at det tar lenger tid enn det trenger, fordi de ikke vil ta imot hjelp utenifra.

Siste kapittel i denne saken er langt fra skrevet, kanskje vil det ta mange år før man vet det egentlige omfanget av katastrofen. Allikevel, det tar ikke lange tiden før verdenssamfunnet glemmer. Drøyt to uker etter at tragedien var et faktum har antall minutter NRK bruker på katastrofen minsket kraftig. Nå er det Gaddafi det dreier seg om. En tragedie avløses av en annen. Før et glemselens slør legger seg sakte over det hele. Det er lett å glemme, for oss som sitter i vår lille, trygge verden. Med lite annet å bekymre oss over enn økende drivstoffavgifter, kraftlinjer over Hardangervidda, og manglende tospråklighet i samiske kommuner.

Medaljens bakside

Vm på ski er over for denne gang. Folkelivet var enormt, og det var en stor opplevelse å få ta del i det. Men alt har sin bakside. Vm i Kollen ble i media fremstilt som en gigantisk folkefest. Og det var nettopp det det var. En gigantisk fest. Om ikke en folkefest, så ihvertfall en fyllefest av dimensjoner. I det minste ute i løypene. For maken til rølp har jeg ikke opplevd siden russetida. Joda, vi hadde det hyggelig nok vi, ved lavvuen vår, ikke alt for forstyrret av jævelskap fra teltnaboene våre.

Løypevaktene hevdet at all spriten og tisset som var sølt i løypene gjorde at det var vanskelig å smøre løpernes ski. Men vaktene hadde sånn nogenlunde kontroll under rennet, med både bålbrenning ved løypa, og fulle folk. NRK var flinke til å klippe vekk de mest kompromitterende scenene. Det økonomiske overskuddet etter vm blir stort, hevdes det, større enn man turte å håpe på. Utad ga Norge forhåpentligvis et nogenlunde godt inntrykk, av et vel gjennomført arrangement. Sårene påført naturen etter alle de titusen som lå i lavvu, får man først sett til sommeren. Men jeg kan garantere - det blir ikke pent.

I det store og det hele hadde jeg en fin opplevelse i Kollen, til tross for mye køståing og rølpefyll. Jeg husker godt han som kubbet av midt i løypa, uten lue og votter, med åpen jakke og en vedsekk i den ene hånda. Den samme unggutt som jeg måtte hjelpe til lavvuen, bare fem meter unna. Han gjorde ingen andre fortred, selv om det kunne blitt kaldt nok for ham hvis han hadde blitt liggende lenge i snøen, i de drøyt ti kuldegradene det var den natta. Værre var det med de som brant opp liggeunderlaget mitt, slik at både jeg, og andre, fikk en kald natt. For ikke å glemme han som bæsja i bålgropa vår i løpet av nattens mulm og mørke, noe som virkelig satte prikken over i-en for Kollenoppholdet vårt. Takk og lov at det er lenge til det norske folk igjen skal ha seg en sånn fest i marka.

Det norskeste av det norske

Dette innlegget er skrevet for noen uker siden, og det er riktignok litt sent å poste det nå, men jeg gjør det allikevel. Fortsettelse følger...

I disse dager er det vm på ski i Holmenkollen. Nordmenn strømmer ut i marka i tusenvis, for å kunne heie fram de norske skiløperne. Vi står timesvis i kø, før vi kan stå som sild i tønne i ytterligere noen timer. Når det hele er ferdig går vi som en felles masse ned mot en t-bane, som vi forhåpentligvis kommer oss inn på, slik at vi kommer oss hjem, og tilbake til byens mas og jag.

Kollentåka har liggi tjukk som graut de siste dagene, allikevel har det vært fullt inne på stadion. De som har stått på Gratishaugen (som slettes ikke er gratis lenger) har ikke hatt sjanse til å se inn i målområdet på langrennsstadionen, langt mindre bort til hoppbakken. Allikevel er det tett med folk. Det må ha vært en ganske spesiell opplevelse for utøverne som går i en melkehvit verden, og bare hører bruset av alle de tusener av tilskuere.

Man kan jo ikke vedkjenne seg å være norsk uten å ha overvært noen skirenn fra marka. Da det var vm på ski i Trondheim i 1997 var jeg ute og så femmila. To runder gikk de den gangen. Vi så ikke så mye til utøverne, men vi hørte på radio, og vi var en gjeng som hadde det veldig hyggelig. En dag utendørs i godt vær er jo uansett ikke å forakte.

Siden det er vm på hjemmebane igjen, så må man bare en tur ut og se på. Planen er å se tremila på lørdag, og femmila på søndag. Og mye bålhygge med gode venner. Sekken er pakket og klar for lavvutur. Morfars gamle ski er funnet fram fra garasjen og smurt. Jeg er klar for å bli en del av den norske folkesjelen ute i løypenettet.