Materialisme

Jeg har stort sett tenkt på meg selv som et menneske med begge beina godt plantet på bakken. Jeg har innsett at gledene her i livet ikke kan måles i kroner og øre, jeg ønsker ikke å jage etter en karriere for å oppnå samfunnsmessig status. Ei heller er jeg opptatt av å ha fin bil, dyre klær eller flotte smykker. Jeg har altså sett på meg selv som en person som ikke tror at gjenstander kan gi mennesker glede. Helt til her om dagen.

Mitt gamle, høyt- og konstantbrummende kjøleskap har nå blitt byttet ut med et nytt. Det gleder meg hver gang jeg skal hente noe i kjøleskapet, når jeg ser det står der, hvitt og skinnende blankt. Med både kjøl- og frysedel, vakre, glatte glasshyller og en overflate som ennå ikke har sett snurten av russeklistremerker fra åttitallet eller kjøleskapmagneter. Jeg kan strekke meg så langt som å si at jeg blir i godt humør av å se på det nye kjøleskapet mitt.

Sofaen min er en annen gjenstand som gjør meg glad. Flere uker av sommeren ble tilbragt kun sittende på pinnestoler, da jeg pusset opp leiligheten. Avansementet kom da lenestolene var på plass i stua, men det tok over seks uker før jeg fikk en sofa i hus igjen. Da denne endelig kom på plass var det en sann glede. I dag kan jeg krølle meg opp i et hjørne av sofaen og lese ei bok, eller jeg kan ligge langflat og se på en film. Og det gir meg en stor, indre glede.

Her om dagen gikk det altså opp for meg. Mitt liv har vært basert på en løgn. Jeg er ikke bakkenær, som jeg har trodd. Jeg gir etter for samfunnets økende vekt på materialistiske verdier. Jeg er en materialist. Men jeg er glad.