God jul!

I dagens høyteknologiske samfunn, bestående av sms, email og fb-chat, er det ikke så ofte jeg får brev lenger. Noen er det imidlertid som husker meg på den gammeldagse, trykte måten. Og de som aldri svikter er Sjømannskirken. Omkring fire ganger i året får jeg en konvolutt, av varierende tykkelse, fra denne organisasjonen. Innholdet består av et brev, som gjerne begynner med noe sånt som "Kjære venn av Sjømannskirken!", av og til et informasjonshefte om deres arbeid, og alltid en gul postgiro, ferdigutfyllt med mitt navn og min adresse.

Hvordan denne organisasjonen har fått det for seg å fylle postkassa mi med brev vet jeg ikke. Jeg har ikke så mange prinispper her i livet, men ett er å aldri betale organisasjoner via tiggerbrev med vedlagte giroer. Ja, jeg kan godt melde meg inn i solidaritet i en organisasjon, men da skal jeg gjøre det etter eget initiativ, når jeg selv bestemmer det. Ikke fordi jeg får et reklamebrev i postkassa.

En vinterdag for en del år siden mottok jeg mitt første brev fra Sjømannskirken. Adressen stemte, men navnet på forsiden var ikke mitt (det liknet riktignok), så jeg tok med meg brevet på postkontoret og leverte det der med beskjed om at det var kommet feil. Det tok ikke mer enn to dager så havnet det samme brevet i postkassa mi igjen. Dette gjentok seg et par ganger, før jeg kastet brevet. Noen dager senere ringte telefonen, og ei dame fra Sjømannskirka presenterte seg. Jeg sa at jeg ikke var interessert, noe hun godtok. Etter et par brev til fra samme organisasjon, ringte en mann fra Sjømannskirka meg. Min irritasjon over å måtte gå på postkontoret med feiladressert post, og oppringninger fra en organisasjon jeg aldri har hatt noe med å gjøre, hadde da øket såpass at jeg hadde en liten utblåsning til denne mannen i telefonen. Nå er det ikke akkurat ofte jeg har slike utblåsninger i telefonen, og denne mannen var selvsagt helt uforskyldt i det hele. Noe jeg også var fullstendig klar over. Mannen var hyggelig og behjelpelig, og da jeg forklarte at brevene sannsynligvis var kommet til feil person, og jeg forklarte at mitt navn ikke var det samme, det bare liknet, på den egentlige adressaten, så var det ikke noe problem, han skulle rydde opp i det! Glad og fornøyd la jeg på røret. Noen uker senere mottar jeg et brev fra Sjømannskirken. Denne gang med MITT navn og MIN adresse på konvolutten.

Nå, flere år senere, har jeg kapitulert. Jeg mottar flere ganger i året brev fra Sjømannskirken, med denne gule giroen med mitt navn på. Hver gang river jeg giroen i stykker og putter den i søpla. I dag fikk jeg ikke bare en giro i konvolutten. Jeg fikk et brev som ønsket meg god jul, og en liten engel uten hode, som tydeligvis hadde hatt det litt for tøft i postgangen.