Siden jeg kom til øya har jeg, stort sett hver natt, ført en intens kamp mot hodeputa mi. Den er sannsynligvis ikke så gammel, men den er liten og full av klumper. Den har vel blitt vasket noe mer enn hva jeg vasker putene mine hjemme. Uansett, resultatet er ei flat lita pute, ei pute som alltid er for liten til å gi meg tilstrekkelig støtte under hodet når jeg skal sove. Derfor brukes større deler av natta til å vri, brette, dytte og stappe på denne puta. Og i ukesvis har jeg irritert meg. Men jeg har aldri orket å stå opp for å lete etter ei ny pute etter at jeg har kledd av meg og lagt meg.
Her om dagen kom jeg på puteproblematikken i påkledd tilstand, og gikk derfor ut på putejakt. Sengetøy er det ikke manko av på stasjonen, spørsmålet er bare om hvilken tilstanden det er i. Etter relativt kort tid kunne jeg vende tilbake til lugaren med ei stor, ny pute under armen. Fornøyd la jeg på putevar og puttet den i senga, sammen med den andre puta, for en overgangsperiode.
Glad og fornøyd, over endelig å skulle få sove med god støtte under hodet, gikk jeg og la meg. Vekkeklokka ble stillt og lyset slått av. Men jeg klarte liksom ikke helt å slappe av, uten at jeg visste hvorfor. Etter en stund gikk realiteten opp for meg; jeg lå i bananstilling. Hodeputa var nå så høy at halsen og overkroppen ble bøyd opp fra madrassen da jeg lå på magen-siden, sånn som jeg pleier. Dermed startet kampen igjen. Dytting, flytting, bytting av pute, bretting, dytting, bytting tilbake til den første puta, mere stapping og dytting.
Og sånn går nå nettene. Nå har jeg ikke ei, men to puter jeg driver krigføring med nattestid.
2 kommentarer:
Haha, det hørtes problematisk ut! Jeg har hatt min dose med slike puter selv, irriterende som de er. Du får ha lykke til og håpe du finner en medgjørlig pute etterhvert
Jo takk! Har jobbet hardt for å ligge ned den nye puta de siste dagene, så den virker bedre allerede! Går seg nok til skal du se! :)
Legg inn en kommentar