Teori og praksis

Jeg ser på meg selv som ei relativt oppegående jente. Med en høyere utdannelse i fysikk. Matematikk er et viktig verktøy i fysikken, så jeg har selvsagt mine vekttall i det faget også. I den sammenheng har jeg derfor mange ganger regnet på sannsynlighet. Sannsynligheten for å få en sekser når man kaster en terning. Sannsynligheten for å trekke en rød kule fra en pose med fem røde og tre blå kuler. Sannsynligheten for å få fire like i poker. Sannsynligheten for å få yatzy, i spillet med samme navn. Om jeg ikke er noen spesialist på området, så har jeg ihvertfall ved gjentatte tilfeller berørt temaet.

Jeg spiller ikke på hest, jeg spiller ikke på pengeautomater. Med unntak av når jeg kommer over en gammel kroneautomat, for det er faktisk morsomt. Jeg vet at jeg vil tape pengene mine. Jeg kjøper lodd kun for å støtte en god sak eller for å hjelpe de som selger lodd, jeg vet hvor vanskelig det er å få solgt lodd selv.

Til tross for dette har jeg nå begynt å tippe lotto. Forklaringen er enkel; vi har startet et tippelag her på Bjørnøya. Hvert enkelt besetningsmedlem sto selvsagt fritt til å bestemme om man ville være med, men for meg var det en form for frivillig tvang. Jeg har betalt inn et firesifret beløp til vår tippekonto, og sitter nå to ganger i uka og følger spent med på trekningen.

Hva kunne vel vært værre enn å sitte på ei øde øy, med kun åtte andre mennesker rundt seg, som alle akkurat hadde vunnet storgevinsten i ukas vikinglotto, uten selv å være en del av det?

Putekrig

Siden jeg kom til øya har jeg, stort sett hver natt, ført en intens kamp mot hodeputa mi. Den er sannsynligvis ikke så gammel, men den er liten og full av klumper. Den har vel blitt vasket noe mer enn hva jeg vasker putene mine hjemme. Uansett, resultatet er ei flat lita pute, ei pute som alltid er for liten til å gi meg tilstrekkelig støtte under hodet når jeg skal sove. Derfor brukes større deler av natta til å vri, brette, dytte og stappe på denne puta. Og i ukesvis har jeg irritert meg. Men jeg har aldri orket å stå opp for å lete etter ei ny pute etter at jeg har kledd av meg og lagt meg.

Her om dagen kom jeg på puteproblematikken i påkledd tilstand, og gikk derfor ut på putejakt. Sengetøy er det ikke manko av på stasjonen, spørsmålet er bare om hvilken tilstanden det er i. Etter relativt kort tid kunne jeg vende tilbake til lugaren med ei stor, ny pute under armen. Fornøyd la jeg på putevar og puttet den i senga, sammen med den andre puta, for en overgangsperiode.

Glad og fornøyd, over endelig å skulle få sove med god støtte under hodet, gikk jeg og la meg. Vekkeklokka ble stillt og lyset slått av. Men jeg klarte liksom ikke helt å slappe av, uten at jeg visste hvorfor. Etter en stund gikk realiteten opp for meg; jeg lå i bananstilling. Hodeputa var nå så høy at halsen og overkroppen ble bøyd opp fra madrassen da jeg lå på magen-siden, sånn som jeg pleier. Dermed startet kampen igjen. Dytting, flytting, bytting av pute, bretting, dytting, bytting tilbake til den første puta, mere stapping og dytting.

Og sånn går nå nettene. Nå har jeg ikke ei, men to puter jeg driver krigføring med nattestid.

Jentene på tanken

Det er ikke alltid de store tingene som skal til for å gi litt variasjon i hverdagen. En normal arbeidsdag oppholder man seg inne hele dagen, bortsett fra turene ut på tunet for å se på været og hente nedbørsbøtta. Og de få metrene man må ut fra ballongrommet for å slippe sonden. Ellers går man i de samme gangene, sitter i de samme rommene og ser de samme åtte folkene, dag etter dag.

Her om dagen, etter å ha støvsugd badestampen, dro Oddrun og jeg på tur. Helt til vanntanken. Der tok vi noen bilder, drakk kaffe og spiste bamsemums, iført kjeledress og lue, før vi klatret oss ned igjen i tide til trekaffen. Det var riktig så koselig. Noe større leddutslag hadde imidlertid vært en fordel når man skal inn fra taket, gjennom vinduet.

Fotografering på toppen av tanken.

Ei glad jente.