OMO og gul tøymykner

"Det man hører, glemmer man. Det man ser, husker man. Og det man gjør, lærer man." Sier et ordtak. Men hva med det man lukter? Akkurat som en sang kan sette meg i en bestemt sinnsstemning, så kan en lukt gjøre det samme. Lukter kan ikke beskrives. Bare de som har gått i en barskog vet hvordan en barskog lukter en sommerdag. Eller lukten av regn på varm asfalt. Sur bålrøyk i en lavvu. Nyklipt gress. Lukten av saltvann og fjære. Eller lukten av en liten undulat.

I motsetning til sanger så klarer jeg ikke å gjenkalle lukter i ettertid. De fremstår som bleke minner jeg ikke kan sette fingeren på. Men om jeg skulle komme over den samme lukta igjen, vil jeg umiddelbart gjenkjenne den.

Ikke bare ting lukter, folk lukter også. Noen lukter vondt, men de fleste lukter godt. Alle har sin egen lukt. Og noen lukter OMO og gul tøymykner.

Hjemme igjen

Livet på ishavet er fint det. Allikevel er det godt å igjen få fastlandsgrunn under føttene, etter seks måneder isolert på ei lita øy. Å møte igjen venner man omtrent har glemt at eksisterte. Ringe til alle kanter av landet. Plutselig sitter man ikke i sin egen lille boble lenger, man begynner å følge med på nyheter, man er igjen en del av et større samfunn. Problemene som var på øya fremstår som bagatellmessige og navlebeskuende. Noe de sannsynligvis også var.

Ved å være isolert fra sitt gamle miljø, og så komme tilbake, virker også problemstillingene her som småtterier. Å tenke tilbake viser hvor mange selvopptatte mennesker som finnes her i verden. Hvor mye enkeltpersoner klarer å ødelegge for andre kan knapt beskrives.

En kamerat fortalte meg at han hadde svelget kameler. Til slutt ble kamelene både mange og store, og han hadde vondt i halsen, så det ble tungt å svelge. Da er det noe som er galt. Noen har svelget for få, og for små, kameler. Vi burde vel alle bli bedre til å svelge kameler, ingen skulle være nødt til å gjøre det alene.

Mjugsjø

Da sto det igjen en siste hytte for å bli kjentmann på øya. Kjentmann og kjentmann, så veldig kjent er man jo ikke nødvendigvis, selv om man har trasket avgårde til noen hytter i ulike retninger. Men noe skal det jo kalles, den heder og ære man får når man har lov til å kjøpe en lapp i stivt papir med et par underskrifter, og ikke minst et tøymerke til å sy på - eh, ja, riktig hvor man skal sy den tøylappen er jo også et spørsmål.

I alle fall. Selv om Mjugsjøhytta for lengst har sett sine bedre dager, og det har vært nevnt i flere velferdsrapporter de siste årene at den både trenger et strøk maling og nye gardiner, så skulle ikke dette sette en stopper for min siste hyttetur her på øya.

Vi la avgårde i godt driv i tretida, det var meldt strålende sol, men det skulle vise seg å ikke holde stikk. Været var allikevel greit, men det ble litt kaldere enn vi hadde trodd siden det også var en del vind. Lakselva var ikke større enn at det greit gikk an å forsere den, og noen andre større elver skulle vi ikke krysse.

Litt dårlig veivalg gjorde at vi tok noen omveier rundt et par vann på tur til hytta, men alt i alt gikk turen greit. Etter to timers gange var vi framme på hytta. Der ble det innvilget en lengre rast, så jeg fikk satt meg ned og hivd innpå et par kjeks og litt vann. Etter sju minutters pause var det bare å ta fatt på to timers marsj i steinura tilbake til stasjonen.

Rast på Mjugsjø.

Lett-på-tå-Nilsen.

Ikke bare stein! Litt blomster også!

Stilige iskrystaller.

Etter en dusj på stasjonen feiret vi tilværelsen som kjentmenn med rester etter dagens kalkunmiddag og ei flaske vin.

Nå er fjellstøvlene pakket ned og jeg begynner å bli klar for avreise fra øya. Tilværelsen som kjentmann på Bjørnøya er i grunnen ikke særlig annerledes enn da jeg ikke var kjent her.