Hjemme igjen

Livet på ishavet er fint det. Allikevel er det godt å igjen få fastlandsgrunn under føttene, etter seks måneder isolert på ei lita øy. Å møte igjen venner man omtrent har glemt at eksisterte. Ringe til alle kanter av landet. Plutselig sitter man ikke i sin egen lille boble lenger, man begynner å følge med på nyheter, man er igjen en del av et større samfunn. Problemene som var på øya fremstår som bagatellmessige og navlebeskuende. Noe de sannsynligvis også var.

Ved å være isolert fra sitt gamle miljø, og så komme tilbake, virker også problemstillingene her som småtterier. Å tenke tilbake viser hvor mange selvopptatte mennesker som finnes her i verden. Hvor mye enkeltpersoner klarer å ødelegge for andre kan knapt beskrives.

En kamerat fortalte meg at han hadde svelget kameler. Til slutt ble kamelene både mange og store, og han hadde vondt i halsen, så det ble tungt å svelge. Da er det noe som er galt. Noen har svelget for få, og for små, kameler. Vi burde vel alle bli bedre til å svelge kameler, ingen skulle være nødt til å gjøre det alene.