Mjugsjø

Da sto det igjen en siste hytte for å bli kjentmann på øya. Kjentmann og kjentmann, så veldig kjent er man jo ikke nødvendigvis, selv om man har trasket avgårde til noen hytter i ulike retninger. Men noe skal det jo kalles, den heder og ære man får når man har lov til å kjøpe en lapp i stivt papir med et par underskrifter, og ikke minst et tøymerke til å sy på - eh, ja, riktig hvor man skal sy den tøylappen er jo også et spørsmål.

I alle fall. Selv om Mjugsjøhytta for lengst har sett sine bedre dager, og det har vært nevnt i flere velferdsrapporter de siste årene at den både trenger et strøk maling og nye gardiner, så skulle ikke dette sette en stopper for min siste hyttetur her på øya.

Vi la avgårde i godt driv i tretida, det var meldt strålende sol, men det skulle vise seg å ikke holde stikk. Været var allikevel greit, men det ble litt kaldere enn vi hadde trodd siden det også var en del vind. Lakselva var ikke større enn at det greit gikk an å forsere den, og noen andre større elver skulle vi ikke krysse.

Litt dårlig veivalg gjorde at vi tok noen omveier rundt et par vann på tur til hytta, men alt i alt gikk turen greit. Etter to timers gange var vi framme på hytta. Der ble det innvilget en lengre rast, så jeg fikk satt meg ned og hivd innpå et par kjeks og litt vann. Etter sju minutters pause var det bare å ta fatt på to timers marsj i steinura tilbake til stasjonen.

Rast på Mjugsjø.

Lett-på-tå-Nilsen.

Ikke bare stein! Litt blomster også!

Stilige iskrystaller.

Etter en dusj på stasjonen feiret vi tilværelsen som kjentmenn med rester etter dagens kalkunmiddag og ei flaske vin.

Nå er fjellstøvlene pakket ned og jeg begynner å bli klar for avreise fra øya. Tilværelsen som kjentmann på Bjørnøya er i grunnen ikke særlig annerledes enn da jeg ikke var kjent her.