Røyvass

Forrige friperiode var det på høy tid med sesongens første hyttetur. Bjørn Tore og jeg innviet hyttesesongen, noe vi var ganske fornøyde med. Etter litt diskusjon ble vi enige om at turen måtte gå til Røyvass. Det er ikke den nærmeste hytta, men antagelig den enkleste å gå til på det føret som var. Det var ikke noe særlig skiføre, trodde vi, så da kunne vi gå på isen på vanna nesten helt til hytta. Det skulle vise seg at det antageligvis hadde vært enklere å gått på ski siden det lå mye fokksnø det meste av veien.

Mørketiden her er igrunnen oppskrytt, allerede nå i midten av januar er det bra lyst midt på dagen. Dette lyset forsøkte vi å utnytte, sånn at vi slapp å gå i mørket hele veien. Siden det allerede var observert bamse på øya føltes det også bedre å gå når man kunne se omgivelsene.

Like etter vi hadde startet turen ble det skremt opp et par bamser ved brønnhuset, men vi så ikke noe, hverken spor eller bamser. Turen gikk greit, vi brukte snaut to og en halv time. Været var stort sett bra, bortsett fra et par snøbyger med veldig dårlig sikt. GPS er jammen kjekt å ha! Vi kom fram til hytta i siste rest av grålysning.


Hytta var noe gjenføket og vi måtte måke vindfanget for en del snø før vi kunne komme oss inn og fyre opp og begynne å smelte snø. Etter to timer var rimet på veggene tint ned til hoftehøyde, og man kunne vurdere å ta av seg ullgenseren. Etter ytterligere en time begynte det a tine ned til knehøyde. Oppvaskhåndklet var kjekt å ha for å tørke vannet av vegger og tak... Og det var forsåvidt det eneste vi hadde lyst til å bruke det til... Da varmen begynte å bre seg skikkelig i hytta kunne vi tenke på mat. Middagen var av beste sort; koteletter og gratinerte poteter med tilhørende god drikke.



Dagen etter var det godt norsk ruskevær med snøbyger og kuling. Å tusle hjem kom ikke på tale, så vi fortsatte bare fyringa og holdt oss i hytta. Tiden gikk med til spising, kortspill, litt mastermind og generelt skitsnakk. De få turene man simpelthen bare måtte ut var ganske hustrige. Å gå på do på den stooore utedoen er utrivelig nok i snøvær uansett, når sikten blir redusert til et par meter og du vet det er isbjørn i området gjør det ikke saken noe morsommere. Snøfokken var også så kraftig til tider at man var usikker på om man egentlig var ferdig på do eller ikke...

Heldigvis minket vinden til neste dag og vi kom oss avgårde i rett tid. Laban hadde speidet fælt ned mot isen da vi var ute om morgenen, og da vi kom ned på isen fikk vi se spor. Bamsespor! Sporene var imidlertid de eneste vi så på hele hjemturen. Da vi nærmet oss stasjonen blinket plutselig et lys opp, det så nesten ut som en kraftig blits. Ikke lenge etter hørte vi på VHF'en at det var bamse på tunet på stasjonen som de prøvde å skremme vekk. Vi tuslet en omvei så vi ikke skulle risikere å få en skremt bamse i fanget, og vi kom tilbake til stasjonen uten større hendelser. I løpet av dagene vi hadde vært borte hadde resten av besetningen sett bamse hver dag på stasjonen. Bare ikke vi som hadde vært på tur. Men i ettertid har da det rettet seg opp også.

Det var godt å komme seg vekk fra stasjonen noen dager, og man kan konkludere med at "alle var samde om at det hadde vore ein tur!