Fortellinger

Da jeg gikk på barneskolen var det å skrive fortellinger noe av det morsomste jeg visste. Fantasien løp fritt og jeg kunne leve meg inn i de mest absurde historier som innebefattet romskip, grønne menn, skumle spøkelser eller bare bikkja til naboen. Frøken rettet historiene med rød penn og strøk vekk punktum som var spredd utover linjene like tilfeldig som sukker på grøten. Hun korrigerte skrivefeil, og prøvde å lære meg forskjellen på og og å, da og når og mange andre ting. Huskereglene kom på rams: "Den gang da, hver gang når", "I og y var så kry, ville ingen j foran seg se", "Alltid skrives alltid med to l-er og d på slutten, aldri skrives aldri med to l-er og g på slutten". I lys av pedagogisk utdanning i dag er imidlertid den siste regelen et skoleeksempel på hvordan det ikke skal gjøres, men jeg husker det nå allikevel.

Frøken ledet meg med stø hånd inn i den litterære verden. Boksamlinga hjemme ble utvidet og biblioteket ble ofte besøkt (uten at dette hadde noen direkte sammenheng). Hardyguttene, Bobseybarna, Frøken Detektiv og Fem kom i hyllene hjemme. Senere ble "Historien om..",Ken Follet og Stephen King også tilføyd rekkene.

Skolebiblioteket hadde et godt utvalg av bøker, men å gå på det store biblioteket i byen var ekstra spennende. Hyllemeter på hyllemeter med uoppdagede bøker, det myke teppet som dempet fottrinnene så ikke en lyd hørtes når man lusket seg langs radene med innbundne sider, som bare sto der og ventet på å bli lest. Den spesielle lukta av støvete boksider, en sitrende spenning i rommet som gjorde at man hvisket når man var der. Den første gangen jeg våget meg inn i voksenavdelingen, flere enorme rom dekket av bøker fra gulv til tak. Lånekortene som viste når boka sist var utlånt, om den var en bok som flittig ble lest eller om den stort sett sto glemt, og gjemt, i bibliotekets anonyme hyller.

Plutselig skulle vi ikke skrive fortellinger i norsktimene lenger, vi skulle skrive stil. Fantasien ble satt i tøyler, vi skulle analysere dikt, drøfte avisartikler eller skrive noveller med bestemt innhold. Alle disse retningslinjene måtte følges, friheten i det å skrive var forsvunnet. Sakte men sikkert ble skrivegleden kvalt. Den deilige følelsen skrivinga skapte ved at jeg kunne leve meg inn i min egen, helt fiktive, verden var borte. Ei skriveglad lita jente ble fanget av samfunnets normer. Hun prøvde etter beste evne å følge disse kravene skolen satte, det å få gode karakterer var jo tross alt viktig. Hun tilpasset seg skolen, skrev flittig diktanalysene, filmanmeldelsene og drøftet avisartiklene som hadde innhold hun ikke brød seg om. Men en gang på ungdomsskolen, kanskje til og med før, forsvant skrivegleden.

Heldigvis holdt lesegleden seg. Til tross for et meget anstrengt forhold til "Vildanden" etter to hele års analyse på gymnaset, fortsatte jeg å lese bøker, skolesystemet klarte ikke å knekke meg på det området! I perioder har lesinga stort sett bestått av faglitteratur. Andre perioder fortæres skjønnlitterære bøker som sukkertøy. Det skaper et pusterom i hverdagen, en stund man kan glemme alle trivialiteter og leve seg inn i en annen verden. Fantasien danner bilder av karakterer og omgivelser, langt bedre enn noen film kan formidle. De siste ukene har jeg vært med Carl Gustav Gilbert Hamilton ombord i ubåt i krig mot Israel, Bjørn Beltø har tatt meg med både til Island og stavkirker rundt om i Norge, jeg har fulgt Bea på cruise rundt Spitsbergen og Helge Ingstad tok meg med på hundeslede opp på mange av Spitsbergens breer.

Nå har internett kommet, og med det blogging. Jeg kan skrive om det jeg ønsker, ingen retningslinjer og regler. Ikke vet jeg om noen bryr seg om å lese det, jeg skriver ut til det store intet. Litt det samme som å lese værmeldinga på Bjørnøya på radioen. Men ingen står og forteller meg om hvilket samfunnsproblem jeg skal drøfte eller hvilket dikt jeg skal analysere. Jeg er fri!

Vendepunktet

Dag 6 f.M. (før Mandlene)
Reiser til Drammen, lang tur.

Dag 3 f.M.
Skriver innlegg på bloggen.

Dag 2 f.M.
Spent, spent, spent. Er i dårlig form.

Dag 1 f.M.
Tog til Elverum, verdens navle. Er spent og begynner å grue meg litt.

Dag 0 e.M. (etter Mandlene)
Lite søvn på grunn av tisseren og brøleren på rommet.
Vondt, vondt, vondt, vondt, vondt! Glad, glad, glad, glad, glad! Smertestillende ser ut, og har like stor effekt, som smurfedrops.

Dag 1 e.M.
Litt mere søvn, brøleren er flyttet, tisseren er litt mindre på do.
Vondt, vondt, vondt, vondt, vondt. Prøve å spise en halv banan - au!

Dag 2 e.M.
Lite søvn igjen, tisseren har blitt bedre, men har fått ny tisser på rommet. Blir flyttet på gangen.
Spiser en hel banan. Litt au. Kjører bil til Drammen, helt dopa etter to paracet og to smurfedrops. Spiser trekvart pølse og litt potetstappe.

Dag 3 e.M.
En god natts søvn. Formen bedres. Spiser litt pasta til middag. Bananmilkshake - kjempeau!

Dag 4 e.M
Bebigrøt er tingen! Fiskekaker og potetstappe til middag, nesten en porsjon. Vafler på kvelden, synd jeg smaker så lite!

Dag 5 e.M
Bebigrøt er fortsatt tingen. Og yoghurt. Stadig i bedre form. Begynner å glemme meg, bøyer meg og løfter ting. Tygger tyggegummi.

...og sånn går no dagan...

Uglade harer

Fra Helge Ingstad: "Landet med de kalde kyster", Gyldendal 2006

"På Svalbard fortelles: For en del år siden hensank noen av våre myndigheter i alvorlig ettertanke. Det gjaldt spørsmålet om overflytning av harer til Svalbard, hvor stedegen hare ikke fantes. Resultatet ble at alle parter fant tanken god, men så meldte spørsmålet seg: Hva slags harer? Her var det slutt på enigheten. Dene ene fraksjonen sa: Det må bli grønlandsharer, de er vant til det harde livet i polarstrøkene. Den annen fraksjon sa: Heilnorske harer skal det være, dyr fra Finnmark.

Ingen av partene ville slå av på hva de anså for rett og riktig i en så viktig sak, og det ble da til at hver av dem gikk til handling på sin kant. Den ene myndighet dro nordetter til Vest-Spitsbergen og satte en flokk grønlandsharer i land ved en fjord. Året etter la representanten for det heilnorske i vei og slapp en flokk finnmarksharer, men med velberådd hu på den motsatte siden av den fjorden hvor grønlandsharene holdt til, slik at ethvert samkvem med disse simple dyr var utelukket. Taktisk sett ville dette ha vært et listig trekk i den avsluttende kamp for det heilnorske, om man ikke hadde oversett en liten ting, nemlig at det også blant harer finnes to kjønn. Kort sagt, de finnmarksharer som ble henvist til ensomheten i en fjern avkrok, var bare handyr. Der tuslet de omkring og trivdes ille, ja folk som skal ha sett dem, beretter at aldri så de slike uglade harer. Til slutt syknet de hen og døde.

Men på den andre siden av fjorden hoppet grønlandsharer av begge kjønn muntert omkring. De giftet seg, og slekten finnes her den dag i dag."

Den første snøen

Ja, så har den første snøen kommet. Den ligger som et hvitt teppe over omgivelsene. Et tynt teppe riktignok, ihvertfall foreløpig, men den ligger. Og jeg har fyrt opp i ovnen. Det er ikke for første gang på denne siden av sommeren, termometeret har vist 8-9 kuldegrader flere ganger i løpet av de siste nettene.

Hint

Det er ikke alltid det åpenlyse er like åpenlyst. Noen trenger klarere beskjeder enn andre. Men folk bør kanskje skjønne at det er på tide å ta kvelden når verten for festen begynner å pusse tenna, og tilbyr deg overnattingsplass på sofaen selv om du bare bor 200 meter unna. At du må passe bedre på hygienen når du alltid får såpe og underbukser i gave til jul og bursdag. At du har vært for sjelden på jobb når kollegene tar deg i hånda og sier "bures" når du treffer dem. Eller at det er på tide å besøke naboen når du får invitasjonen som et innlegg på bloggen.

Titler

Enkelte steder skulle man tro at intelligensen var høyere enn andre steder. Ihvertfall den rent faglige intelligensen. For eksempel på et universitet. De som studerer der har arbeidet seg gjennom tolv års skolegang med nogenlunde gode resultater for å komme inn. De som jobber der har sliti seg gjennom ytterligere fem års tid med studier, og ofte enda mer, for å få akkurat den jobben.

Legesentre er også, i mine øyne, et sted det burde være samlet mange smarte mennesker. Å gå ut fra videregående med over 6 i snitt bør jo si sitt. Når man i tillegg kjemper seg gjennom ytterligere seks år med knallharde studier bør man jo være litt over gjennomsnittet oppegående.

På legekontoret her i Kautokeino står det skilt ved siden av kontordørene. Der står navnet til innehaveren av rommet, skrevet ovenfor tittelen. Mange har tittelen "Fast lege". Betyr det at de faktisk stort sett praktiserer som leger, at de ikke til vanlig jobber for eksempel på Rema og bare tar turen innom legesenteret en gang i mellom når behovet for bemanning blir skrikende? Eller betyr det at de henger fast i noe? Han som har tittelen "Fast lege vikar" er jeg enda litt mer usikker på bakgrunnen til. Eller kanskje var det bare skiltskriveren som så behovet for litt symmetri i mellomrommene.

Det gir så ufattelig dårlig inntrykk når til og med skilt blir feilskrevet. Ett eneste menneske på legekontoret her i bygda burde jo kunne gi beskjed til skiltskriveren om hvordan ordene egentlig skal skrives! Eller så får jeg ta med meg korrekturlakk og penn neste gang jeg er på legebesøk.