Fortellinger

Da jeg gikk på barneskolen var det å skrive fortellinger noe av det morsomste jeg visste. Fantasien løp fritt og jeg kunne leve meg inn i de mest absurde historier som innebefattet romskip, grønne menn, skumle spøkelser eller bare bikkja til naboen. Frøken rettet historiene med rød penn og strøk vekk punktum som var spredd utover linjene like tilfeldig som sukker på grøten. Hun korrigerte skrivefeil, og prøvde å lære meg forskjellen på og og å, da og når og mange andre ting. Huskereglene kom på rams: "Den gang da, hver gang når", "I og y var så kry, ville ingen j foran seg se", "Alltid skrives alltid med to l-er og d på slutten, aldri skrives aldri med to l-er og g på slutten". I lys av pedagogisk utdanning i dag er imidlertid den siste regelen et skoleeksempel på hvordan det ikke skal gjøres, men jeg husker det nå allikevel.

Frøken ledet meg med stø hånd inn i den litterære verden. Boksamlinga hjemme ble utvidet og biblioteket ble ofte besøkt (uten at dette hadde noen direkte sammenheng). Hardyguttene, Bobseybarna, Frøken Detektiv og Fem kom i hyllene hjemme. Senere ble "Historien om..",Ken Follet og Stephen King også tilføyd rekkene.

Skolebiblioteket hadde et godt utvalg av bøker, men å gå på det store biblioteket i byen var ekstra spennende. Hyllemeter på hyllemeter med uoppdagede bøker, det myke teppet som dempet fottrinnene så ikke en lyd hørtes når man lusket seg langs radene med innbundne sider, som bare sto der og ventet på å bli lest. Den spesielle lukta av støvete boksider, en sitrende spenning i rommet som gjorde at man hvisket når man var der. Den første gangen jeg våget meg inn i voksenavdelingen, flere enorme rom dekket av bøker fra gulv til tak. Lånekortene som viste når boka sist var utlånt, om den var en bok som flittig ble lest eller om den stort sett sto glemt, og gjemt, i bibliotekets anonyme hyller.

Plutselig skulle vi ikke skrive fortellinger i norsktimene lenger, vi skulle skrive stil. Fantasien ble satt i tøyler, vi skulle analysere dikt, drøfte avisartikler eller skrive noveller med bestemt innhold. Alle disse retningslinjene måtte følges, friheten i det å skrive var forsvunnet. Sakte men sikkert ble skrivegleden kvalt. Den deilige følelsen skrivinga skapte ved at jeg kunne leve meg inn i min egen, helt fiktive, verden var borte. Ei skriveglad lita jente ble fanget av samfunnets normer. Hun prøvde etter beste evne å følge disse kravene skolen satte, det å få gode karakterer var jo tross alt viktig. Hun tilpasset seg skolen, skrev flittig diktanalysene, filmanmeldelsene og drøftet avisartiklene som hadde innhold hun ikke brød seg om. Men en gang på ungdomsskolen, kanskje til og med før, forsvant skrivegleden.

Heldigvis holdt lesegleden seg. Til tross for et meget anstrengt forhold til "Vildanden" etter to hele års analyse på gymnaset, fortsatte jeg å lese bøker, skolesystemet klarte ikke å knekke meg på det området! I perioder har lesinga stort sett bestått av faglitteratur. Andre perioder fortæres skjønnlitterære bøker som sukkertøy. Det skaper et pusterom i hverdagen, en stund man kan glemme alle trivialiteter og leve seg inn i en annen verden. Fantasien danner bilder av karakterer og omgivelser, langt bedre enn noen film kan formidle. De siste ukene har jeg vært med Carl Gustav Gilbert Hamilton ombord i ubåt i krig mot Israel, Bjørn Beltø har tatt meg med både til Island og stavkirker rundt om i Norge, jeg har fulgt Bea på cruise rundt Spitsbergen og Helge Ingstad tok meg med på hundeslede opp på mange av Spitsbergens breer.

Nå har internett kommet, og med det blogging. Jeg kan skrive om det jeg ønsker, ingen retningslinjer og regler. Ikke vet jeg om noen bryr seg om å lese det, jeg skriver ut til det store intet. Litt det samme som å lese værmeldinga på Bjørnøya på radioen. Men ingen står og forteller meg om hvilket samfunnsproblem jeg skal drøfte eller hvilket dikt jeg skal analysere. Jeg er fri!