Sola tilbake

Nå som sola har kommet over horisonten er det litt kjekkere å være ute. Så da sola gikk ned litt før middag i dag gikk jeg en tur med kameraet mitt.

Gammelradioen og gammelsnekkern i solnedgang.

Flat tundra så langt øyet kan se...

Sykkelstier er viktige i tett trafikkerte strøk. Her kan Geir få testet den nye raceren sin.

Test av kamera

Da det nye kameraet kom måtte jeg jo ut og teste det. Så Simon og jeg tuslet ned til kaia for å ta noen bilder av nærmiljøet.

Simon fotograferer.

Brinken.

Sjø.

Mere sjø.

Vi kan se sollys!

Tunheim

Sesongens første hyttetur ble foretatt fra torsdag til fredag. Selv om flere av de andre i besetningen har vært på dagsturer til mange hytter tidligere ble det Stig og jeg som sto for den første overnattingsturen. Det var godt å komme seg litt bort fra stasjonen.

Turen bortover til Tunheim var fantastisk flott, været var godt og utsikten spektakulær. Jeg er sikker på at om det ikke hadde vært fordi øra mine sto i veien så hadde smilet gått hele veien rundt... Vi gikk bortover langs brinken, selv om det ble litt lenger vei. Under veis kunne vi observere flere skoleeksempler på lave femmere, midlere treere og til og med noen høye enere.

Hytta var stor og fin, med alt det utstyr man skulle behøve. Og opptil flere vinåpnere.


Etter å ha fyrt opp i ovnen og inntatt en enkel lunsj tuslet vi bort til Tunheim sentrum for å ta en titt. På Tunheim har det vært gruvedrift og det ligger igjen rester etter hine hårde dager. Det ryktes at Ted har tatt på seg å reparere lokomotivet, men han venter imidlertid fortsatt på deler. Fascilitetene til Biørnøen Nøgenbadeforening avdeling Tunheim Spa ble også testet ut.

Tilbake på hytta ble kveldens middag tilberedt med kjærlighet og omtanke. Indrefilet, stekt potet og sjampinjong, løk og paprika surret i fløte sto på menyen. Heldigvis hadde ikke all fløten blitt til krem under turen til Tunheim. Måltidet smakte ypperlig og det ble bare tørrfor på hundene den kvelden.

Fredag våknet jeg til fantastisk utsikt mot fjellene i sør gjennom det store vinduet på hemsen. Da vi skulle gå hjem var det motvind og tungt å gå. Laban stakk av da vi var halvveis hjemme og vi har fortsatt ikke klart å fange ham. Men begge var samde om at det hadde vore ein tur.

Sliiiteeen!

I dag har det skjedd mye her på stasjonen. Det er ikke hverdagskost at det skjer så mye. Morrasvakta mi gikk i ett omtrent fra starten av. Jeg hadde vært på vakt i 45 minutter da jeg ble kalt opp på radioen av KV Svalbard som informerte at de kom med heilkopter. Da var det bare å hive seg på telefonen for å vekke resten av besetningen. Det var mange trøtte stemmer å høre da ja...

En og en halv time senere kom helikopteret med første lass post og to mann som kom iland her. Siden jeg aldri har kommunisert med helikopter på radio før (og min generelle radiokommunikasjonserfaring er ganske begrenset i utgangspunktet) så var jeg litt småstresset, selv om det kanskje ikke syntes. Jeg ga metarer, trykk og vind så godt jeg kunne, og så vidt jeg kunne skjønne så gikk det ganske greit. De styrtet da ihvertfall ikke. Helikopteret kom seks turer med varer og det tok ca. 20 minutter fra de landet her til de kom igjen neste tur. Så langt var det ikke noe problem.

Innimellom dette her skulle jeg imidlertid også utføre min meteorologiske observasjonstjeneste. Det er litt vanskeligere når man ikke kan gå så langt unna radioen. Det er for eksempel veldig vanskelig å se sørover fra radiorommet. Men obsene ble skrevet innimellom og de kom avgårde til rett tid. Jeg rakk til og med å lese værmelding på VHF/MF mellom helikopterlandingene. Så i det store og det hele var jeg ganske fornøyd med innsatsen.

Da jeg gikk av vakt var det bare å sette i gang med sortering av varer og kontroll av at alt var kommet. Så var det julaften. Bestilte varer ble fordelt til besetningen og ettermiddagen har gått med til blafring i brosjyrer, bruksanvisninger, ukesgamle aviser og annen post. Jeg er for eksempel veldig glad for at jeg fikk tilsendt klistremerker til bilen fra bilforsikringa mi.

Jeg hadde tenkt å teste ut det nye kameraet mitt i løpet av natta, men en eller annen hadde klart å ta det med på lugaren sin da han gikk og la seg, og satte igjen sitt eget kamera på stua i stedet. Nikon og Canon er jo tross alt ganske like. Lett å ta feil etter en slitsom dag. Jaja, det blir vel nok av muligheter til å sette seg inn i kameraet etter hvert.

Nå er det en og en halv time igjen av nattevakta mi. Jeg har vært våken i nesten 24 timer, jeg var så oppglødd av besøket i dag at det nyttet ikke å få sove etter middagen. Det skal bli desto bedre å finne senga nå. Begynner å bli sliten. Det er et hardt liv her ute i ishavet...