Det går nå mot slutten av min tredje sesong på Bjørnøya. Dagene går stort sett som vanlig, selv om ingen dager er helt like. Og noen dager er mer annerledes enn andre.
En dag sto jeg på kjøkkenet og slo av en prat med kokken som var på jobb. Da kommer plutselig radiovakta tuslende og spør etter meg. "Det er noen på flyradioen som vil snakke med deg", sa han. Jeg jogget inn på radioen, plukket opp mikrofonen og svarte. "Er det Anne-Cathrine?", spurte en fremmed stemme. Noe jeg kunne svare bekreftende på. "Det er noen her som skal snakke med deg", sa piloten. Det tok ikke lange stunden før jeg hørte en velkjent stemme ut av høyttaleren: "Hei, jenta mi!" Sannelig var det ikke pappa!
Riktignok visste jeg at mamma og pappa var på tur til Longyear, og jeg hadde kanskje håpet på at flycrewet sendte en hilsen hit ned til øya. Men ikke hadde jeg noen gang trodd at jeg kom til å snakke med noen av foreldrene mine på fly-vhf'en på Bjørnøya!
Resten av dagen gikk jeg stort sett og smilte fra øre til øre. Det som for pilotene sikkert var en liten ting var ihvertfall betydningsfullt for meg! Jammen fint det finnes så mange snille folk! Og kanskje det er en ting å legge seg på minne, det er ikke alltid at det er så mye som skal til.
1 kommentar:
:-)Rørande.
Legg inn en kommentar