Finnes julenissen? - en fysikers synspunkt

Dette spørsmålet har vært gjenstand for spekulasjon i årtier. Ta hensyn til følgende:

Ingen kjente reinsdyrraser kan fly. Imidlertid finnes det 300.000 levende organismer som enda ikke er vitenskapelig kjent eller klassifisert. Selv om de fleste av disse er insekter og laverestående arter så utelukker ikke dette fullstendig at det finnes flygende reinsdyr, og at bare julenissen har observert denne arten.

Det finnes 2 milliarder barn (personer under 18) i verden. Men siden julenissen ikke betjener muslimer, hinduer, jøder og buddistiske barn, reduseres arbeidsmengden til 15% av totalen, som er 378 millioner, i følge Population Reference Bureau. Ved et gjennomsnitt på 3,5 barn per husholdning så vil dette gi 91,8 millioner hjem. Man antar at det finnes minst ett snilt barn i hver husholdning.

På julaften har julenissen 31 timer å jobbe på takket være forskjellige tidssoner og jordrotasjonen, antatt at han reiser fra øst til vest, noe som virker logisk. Dette vil gi 822,6 besøk per sekund. Det vil si for hver kristne husholdning med snille barn så har julenissen 1/1000 sekund på å parkere, hoppe ut av sleden, skli ned pipa, plassere gavene under treet, komme seg tilbake opp pipa, gå opp i sleden og kjøre videre til neste hus. Hvis man antar at disse 91,8 millioner stopp er jevnt fordelt rundt jorda (noe som selvsagt ikke er riktig, men som godtas for videre beregninger), vil dette gi en gjennomsnittlig avstand på 1,3 km per stopp. Reiseruten blir da på tilsammen 121,5 millioner kilometer, uten å ta med stopp for å gjøre det som de fleste av oss må gjøre minst en gang i løpet av 31 timer, det vil si å spise, gå på do osv. Dette betyr at julenissen må reise 1088 km per sekund, over 3000 ganger raskere enn lyden. Til sammenlikning kan det nevnes at den raskeste farkost menneskeheten så langt har konstruert, Ulysses romsonde, har en maksimal hastighet på 43,5 km per sekund. Et konvensjonelt reinsdyr kan maksimalt oppnå 24 km per time.

En annen viktig faktor er sledens vekt. Antatt at hvert barn ikke får noe mer enn et middels stort legosett så vil sleden ved start veie 160.650 tonn. I tillegg kommer julenissen, som konsekvent beskrives som overvektig. På land kan et konvensjonelt reinsdyr ikke trekke mer enn ca. 150 kg. Dersom vi antar at et flyvende reinsdyr kan trekke 10 ganger mer enn tradisjonelle reinsdyr, blant annet siden de slipper friksjonskraften mot bakken, vil det allikevel ikke være mulig å trekke sleden med åtte eller ni reinsdyr. Det vil trenges 214.200 reinsdyr, noe som øker vekten på ekvipasjen til 176.715 tonn, og da er hverken julenissens eller sledens vekt medregnet. Dette vil være mer enn fire ganger vekten til Queen Elisabeth (båten, ikke monarken).

176.715 tonn med en fart på 1088 km per sekund gir en enorm luftmotstand, noe som vil varme opp reinsdyrene på samme måte som et romfartøy som kommer inn i jordas atmosfære. Lederparet av reinsdyrene vil absorbere 14,3 quintillioner joule energi. Per sekund. Hver. Kort sagt, de to første reinsdyrene vil gå opp i flammer nesten umiddelbart, og dermed utsette reinsdyrene bak dem for samme luftmotstand. Dette vil gi en eksplosiv kjedereaksjon som gjør at alle reinsdyrene vil fordampe i løpet av 4,26 tusendeler av et sekund.

Julenissen vil i mellomtiden bli utsatt for akselerasjonskrefter 17.500 ganger større en gravitasjonen. En julenisse med vekt på 125 kg, noe som virker latterlig lite, vil bli presset bakover i sleden med en kraft på 2.167.007 kg.

For å konkludere: Hvis julenissen noen sinne fantes og leverte gaver på julaften, så er han død nå.

Vel framme

Etter noen hektiske dager begynner roen å komme. Tirsdag gikk i en fei, onsdag morgen startet jeg til Tromsø etter en time på øyet den natta. Vel framme i Tromsø var det jobb fram til klokka 19, før middag og påfølgende væskeinntak. Viktig å nyte den siste tiden i sivilisasjonen. Etter alt for få timer i køya også den natta, var det igjen litt jobb før vi ble kjørt til kystvakta og satt ombord der. Lite annet en tommeltottvinning og soving er det å bedrive tiden med ombord på båten, men tida gikk fort allikevel.

KV Svalbard er en isbryter, og som alle skip som skal gå i is er ikke sjøegenskapene de beste. Klokka ett om natta ble jeg vekket av kraftig rulling. Siden jeg hadde tverrskipskøye medførte dette at hver gang båten rullet til den ene siden ble jeg skjøvet framover i køya til hodet stanget i skottet, før den rullet andre veien, og jeg skled etter til tærne traff det andre skottet. Fornuft og følelser er ikke alltid forenelig, så til slutt var jeg såpass nervøs for at båten skulle kantre, at jeg måtte stå opp og gå opp på brua. Det var nesten så jeg ble skuffet da jeg så et flatt hav i månelyset. Vaktsjefen var såpass trivelig å prate med at jeg ble stående på brua det meste av natta. Beroliget over tingenes tilstand, og i litt mindre sjø, krøp jeg til køys igjen på morraskvisten. Sent på kvelden, i 23-tida var vi endelig framme ved Bjørnøya og ble satt i land med Sjøbjørn.

Nå har det gått noen dager her på øya. Det meste av sjøgangen begynner å komme ut av kroppen, selv om det må ha sett ut som jeg satt i kraftige dønninger ved spisebordet og spiste finnbiffmiddag i går. Ting faller på plass. De nye får opplæring både når det gjelder de meteorologiske observasjonene og på sonden. Det er litt problemer med internett og telefon, men ellers begynner det meste å gå greit her. Når båten kommer tilbake og henter gammelbesetningen kan vi lene oss tilbake og la ishavsroen senke seg over oss.

Aller siste innspurt

Samme hvor god tid jeg tror jeg har, ender jeg opp med dårlig tid. Nå er endelig alt pakket, oppvasken og klesvasken er tatt og badet er vasket sånn nogenlunde. Om en times tid må jeg stå opp igjen. Men først må jeg legge meg.

Resten får være som det er. Nå tror jeg det bør være leggetid. Om Jon Blund tar turen innom er vel heller tvilsomt, men man får prøve lykken. Det blir vel rikelig med tid til å sove ombord på kystvakta, så man står han vel av.

Ishavseventyret står for døra. Dette blir spennende.

Siste nytt fra fastlandet

Så har klokka blitt over tolv, en ny dag og en ny måned har startet. Ute snør det lett, temperaturen har steget til ni kalde og landskapet er dekket av et fint, hvitt lag snø. Her inne er det godt og varmt, radioen underholder meg mens jeg koser meg med en banan, en kopp kaffe og internett. Vaskemaskinen har knapt stått stille det siste døgnet, men nå begynner jeg å komme i mål. I morra må sekken pakkes, for onsdags grytidlige morgen setter jeg nesa mot Tromsø.

Drøyt to døgn til på fastlandet, så bærer det mot ishavet. Et halvt år uten mobiltelefon og minibankkort. Uten biler, butikker og gatelys. Og uten å se barn. De kommende 180 dagene kommer til å bli tilbragt sammen med de samme åtte personene, både på jobb og i fritiden. Frukt og post får vi vel omtrent en gang i måneden, om vi er heldige. Er vi enda heldigere, har vi et rikholdig lager av langtidsholdbar melk, så vi slipper tørrmelk, og nok fersk potet til å unngå den hermetiserte varianten til nyttårsmiddagen. For ikke å snakke om at innholdet i brønnen holder seg flytende hele vinteren, så vi kan ta oss en dusj, og trekke ned doen, med god samvittighet.

Mange synes nok at jeg er litt smårar, som frivillig begir meg ut på dette. For tredje gang. Jeg, derimot, tror at de som sitter med den tanken i hodet, ikke har forstått hva som er viktig her i livet.