Vel framme

Etter noen hektiske dager begynner roen å komme. Tirsdag gikk i en fei, onsdag morgen startet jeg til Tromsø etter en time på øyet den natta. Vel framme i Tromsø var det jobb fram til klokka 19, før middag og påfølgende væskeinntak. Viktig å nyte den siste tiden i sivilisasjonen. Etter alt for få timer i køya også den natta, var det igjen litt jobb før vi ble kjørt til kystvakta og satt ombord der. Lite annet en tommeltottvinning og soving er det å bedrive tiden med ombord på båten, men tida gikk fort allikevel.

KV Svalbard er en isbryter, og som alle skip som skal gå i is er ikke sjøegenskapene de beste. Klokka ett om natta ble jeg vekket av kraftig rulling. Siden jeg hadde tverrskipskøye medførte dette at hver gang båten rullet til den ene siden ble jeg skjøvet framover i køya til hodet stanget i skottet, før den rullet andre veien, og jeg skled etter til tærne traff det andre skottet. Fornuft og følelser er ikke alltid forenelig, så til slutt var jeg såpass nervøs for at båten skulle kantre, at jeg måtte stå opp og gå opp på brua. Det var nesten så jeg ble skuffet da jeg så et flatt hav i månelyset. Vaktsjefen var såpass trivelig å prate med at jeg ble stående på brua det meste av natta. Beroliget over tingenes tilstand, og i litt mindre sjø, krøp jeg til køys igjen på morraskvisten. Sent på kvelden, i 23-tida var vi endelig framme ved Bjørnøya og ble satt i land med Sjøbjørn.

Nå har det gått noen dager her på øya. Det meste av sjøgangen begynner å komme ut av kroppen, selv om det må ha sett ut som jeg satt i kraftige dønninger ved spisebordet og spiste finnbiffmiddag i går. Ting faller på plass. De nye får opplæring både når det gjelder de meteorologiske observasjonene og på sonden. Det er litt problemer med internett og telefon, men ellers begynner det meste å gå greit her. Når båten kommer tilbake og henter gammelbesetningen kan vi lene oss tilbake og la ishavsroen senke seg over oss.