onsdag 28. oktober 2009

Iveren som nesten tok meg

Rastløsheten var på topp. I pur fortvilelse over nyheten om at det ikke blir trening i morra (siden gymsalen brukes til svineinfluensavaksinering - forbanna influensahysteri!), gikk jeg for å se åssen joggeskoene mine hadde det der de står i skohylla.

Det hele ble avverget av et par telefonsamtaler, et ærend jeg måtte ut med bilen, og en haug med oppvask da jeg kom hjem igjen. Da hadde iveren begynt å avta.

Det var farlig nærme denne gangen.

søndag 25. oktober 2009

Livet

God musikk. Fotografier og minner. En telefon fra gamle kjente. Ofte er det ikke de helt store tingene som skal til. For at livet skal se enda litt lysere ut.

lørdag 24. oktober 2009

Tredje verdenskrig

I natt, ikke så lenge etter jeg hadde sovnet, våknet jeg med hjertet i halsen. Ute hørtes en intens ulende, klaprende lyd. Jeg lå musestille i senga. Tankene fløy gjennom hodet. Ikke så raskt riktignok, trøtt som jeg var. Hva skjedde? Hadde det brutt ut en ny verdenskrig? Kunne jeg hvert øyeblikk vente at uniformerte, bevæpnede menn kom stormende inn i huset mitt for å rane det som kunne finnes av verdier? Som i mitt tilfelle sannsynligvis omfatter mat og ammunisjon. Sist var det søringene som først fikk kjenning med invasjonsstyrkene, kanskje de denne gangen ville overraske med å starte okkupasjonen i Kautokeino?

Jeg lusket meg ut fra dyna, og tasset på bare føtter inn på stua. Der kikket jeg forsiktig ut av vinduene. Ingen soldater hadde tatt seg inn i leiligheten, og ut av stuevinduene så alt ut som vanlig. Lyden var høyere nå. Jeg kjente igjen klapringen fra et helikopter. Jeg tok på meg morgenkåpen og åpnet forsiktig utgangsdøra. Og der, riktignok, ikke langt fra huset mitt, fløy et helikopter. Heller ikke nå så jeg noen soldater. Helikopteret fløy lavt og hadde lyskastere på. Fram og tilbake, på begge sider av elva, søkte de. Jeg kjente igjen helikopteret som et Sea King. Mens jeg sto og så på fløy Sea Kingen i retning av helsesenteret og gikk ned for landing. Kald av å stå ute i noen minusgrader i bare morgenkåpa, tuslet jeg inn igjen. Ingen verdenskrig denne gangen, heldigvis. Antageligvis noen som hadde forsvunnet. Siden helikopteret avsluttet søket såpass raskt konkluderte jeg med at vedkommende hadde kommet til rette. På den ene eller andre måten.

I dag morges kunne jeg lese i Finnmark Dagblad at en åtti år gammel mann hadde forsvunnet fra en eldrebolig. Han hadde gått inn i et bolighus og lagt seg til rette på sofaen der, og sovnet. Da Sea Kingen begynte å søke etter den savnede, hadde mannen som bodde i huset våknet og funnet den savnede åttiåringen sovende på sofaen sin.

Det er bra det finnes ulåste dører i bygda, også om natta. Men dersom det er invasjonsstyrkene som kommer neste gang, så er vel sannsynligheten stor for at folk blir tatt, nettopp på senga.

torsdag 22. oktober 2009

Gamledager

I gamledager avtalte vi på skolen om vi skulle leke sammen.
I gamledager var Bugg den kuleste tyggisen du fikk kjøpt.
I gamledager hadde vi ikke fjernkontroll til tv'n.
I gamledager lekte vi "tjuv og polti" eller "boksen går" i skauen.
I gamledager stilte vi opp i gangen, to og to, etter friminuttet, og ventet til læreren kom og låste opp døra.
I gamledager fantes brus bare på glassflasker.
I gamledager samlet vi på glansbilder, klistremerker og servietter.
I gamledager gikk vi alltid til fots til skolen. Når vi ikke kunne sykle, da.
I gamledager var det utrolig kult å eie en roterende bordgrill.
I gamledager hadde vi walkman.
I gamledager lekte vi med "My little pony".
I gamledager var brøytekantene på hytta så høye at til og med mamma og pappa måtte klatre for å komme opp.
I gamledager var brusmaskin noe av det tøffeste du kunne vinne i Donald.
I gamledager sto vi ved siden av pulten og hilste på læreren, før vi fikk lov til å sette oss.
I gamledager var "Miami Vice" ukas høydepunkt.
I gamledager var snowjogg med knyting uoppnåelig tøft.
I gamledager fikk du ikke alltid tak i venner på telefonen, de var jo sjelden hjemme.
I gamledager fikk vi kjøpt godteri til ti øre.
I gamledager måtte vi gå på biblioteket for å finne informasjon i leksikon eller andre oppslagsverk.
I gamledager sto telefonen på skatollet i gangen, sånn at hele familien hørte telefonsamtalene.
I gamledager omtalte vi lærerne som "frøken", "lærer" eller ved etternavn.
I gamledager var det eksotisk å spise lasagne.
I gamledager var det bare noen få, heldige, som eide en Commodore 64.
I gamledager var steinvaska olabukser og rosa, selvlysende Ball-genser hippt.
I gamledager gikk det ofte finsk fjernsynsteater på tv.
I gamledager var det alltid mye snø, hele vinteren.
I gamledager hadde vi ikke internett og Wikipedia.
I gamledager var dagboka det nærmeste man kom en blogg.

tirsdag 20. oktober 2009

Febersyk

Så har den kommet igjen. Jeg har fått tilbakefall. Av sykdommen som aldri slipper taket. Har du først fått den, blir du aldri kvitt den. I dag er vel ikke dødeligheten like stor som ved svineinfluensaen, men skal si den sitter lenge i! Og det finnes verken noen vaksine eller kur.

Det starter som en svak kribling i mageregionen. Så utvikler det seg til en sterkere kløe i alle de indre organer, før det sprer seg som en sitring ut i resten av kroppen. Feberen er her igjen. Ishavsfeberen.

søndag 18. oktober 2009

Liten og grønn?

Himmelen er lys blå, med noen hvite slørskyer høyt der oppe. Slørskyene består hovedsakelig av iskrystaller som reflekterer sollyset som treffer dem. Siden alle bølgelengdene av det synlige lyset, alt fra de lange, røde bølgene til de korte, fiolette bølgene, reflekteres vil skyene se hvite ut. Himmelen virker blå siden det er det kortbølgede blå, indigo og fiolette lyset som spres mest i atmosfæren og derfor reflekteres til oss på jorda fra hele himmelen. I motsetning til ved solnedgang eller -oppgang da skyene kan se ut som de står i fyr i kraftige oransje og røde farger. Da reflekteres dette langbølgede røde og oransje lyset, som ikke spres så mye i atmosfæren og derfor når fram til skyene, og for oss ser det ut som skyene er røde.

I tidligere tider trodde man jorda var flat, og at hvis man seilte for langt mot kanten ville man tippe over, og ut i avgrunnen. Etter hvert ble det allment akseptert at jorda var rund, men man trodde fortsatt at den var universets sentrum. Det er ikke mer en fem hundre år siden man gikk bort fra dette geosentriske verdensbildet, til det heliosentriske verdensbildet, der man mente at sola er solsystemets sentrum, og at jorda og de andre planetene går i bane rundt sola.

Ingen paradigmeskifter har skjedd lett, eller med allmenn aksept til å begynne med. Kirke og statsapparat har flere ganger tviholdt på gammel kunnskap og gått i mot vitenskapen, som med sine nyoppdagelser betvilte deres troverdighet. En stor omveltning i tankegang kan falle tungt, og vitenskapsmenn har urettmessig blitt straffet for sine oppdagelser fordi de gikk imot den befestede tro. Ny vitenskap stiller ofte flere spørsmål enn den gir svar, og er det ikke slik at vi mennesker oppfatter det vi ikke vet noe om, som skremmende? Likevel har samfunnet gradvis tilpasset seg nye ideer og ny kunnskap.

Det er jammen mye menneskeheten har funnet ut. Allikevel er det ufattelig mye der ute vi ikke vet noe om. Vi kjenner ikke en gang til vårt eget solsystem. Først i 1969 satte Neil Armstrong sin fot på Månen, som den i dagligtalen kalles, men som i virkeligheten bare er en av mange måner i vårt solsystem. Foreløpig har det ikke vært mennesker på noen av planetene, utenom jorda selvsagt, i solsystemet vårt. Hva med de andre solsystemene i vår galakse, Melkeveien? Det er mellom 200 og 400 milliarder stjerner i Melkeveien, og diameteren av galaksen anslås til å være omkring 9,5⋅1017 km. Galaksene er samlet i galaksehoper, som består typisk av noen hundre eller tusen galakser. Og galaksehoper grupperer seg igjen i superhoper.

Tallet på stjerner, der vår sol er en av dem, er ubegripelig stort for en menneskehjerne, og utstrekningen av universet er tilsvarende ufattelig. Allikevel vet vi at universet utvider seg. Men hva utvider det seg i? Er det noe utenfor universet? Finnes det intelligent liv, andre steder i universet eller utenfor?

Det er ikke mye man som menig mann kan gjøre, men etter flere års fravær har jeg igjen begynt å donere litt datakraft. Jeg kjører SETI, ikke fordi jeg tror min maskin kommer til å snuble over noe revolusjonerende nytt. Men fordi jeg kanskje kan bidra til bittelitt mer kunnskap om det ukjente.

http://setiathome.berkeley.edu/

lørdag 17. oktober 2009

En høstdag

I dag våknet jeg til blå himmel og klart høstvær. Noen få kuldegrader og litt vind, men snøen som har liggi de siste dagene har forsvunnet. Siden jeg nylig har fått veden i hus, fyrte jeg opp i ovnen før frokost. Selv om været roper på meg ute, og leiligheten sårt trenger en rydde- og vaskesjau har jeg tilbragt mesteparten av dagen i stolen ved ovnen, med en kopp kaffe og ei spennende bok. Rotet mitt går ingen vei og når man fortsatt er litt sjuk kan man nyte en innedag med ikke så alt for dårlig samvittighet, prøver jeg å si til meg selv. I morgen kommer atter en dag.

tirsdag 13. oktober 2009

Borte bra, men hjemme best

Overgangen fra kortbukser og tjue plussgrader, til snø, is og tolv kuldegrader er stor. Lufta er klar og månen lyser sterkt i ne. Det er nesten så man ser munnen og nesa på den. Inne har temperaturen steget ti grader etter iherdig fyring, og det har blitt godt og varmt. Det er fint å være borte, men det er jaggu godt å komme hjem også.