Himmelen er lys blå, med noen hvite slørskyer høyt der oppe. Slørskyene består hovedsakelig av iskrystaller som reflekterer sollyset som treffer dem. Siden alle bølgelengdene av det synlige lyset, alt fra de lange, røde bølgene til de korte, fiolette bølgene, reflekteres vil skyene se hvite ut. Himmelen virker blå siden det er det kortbølgede blå, indigo og fiolette lyset som spres mest i atmosfæren og derfor reflekteres til oss på jorda fra hele himmelen. I motsetning til ved solnedgang eller -oppgang da skyene kan se ut som de står i fyr i kraftige oransje og røde farger. Da reflekteres dette langbølgede røde og oransje lyset, som ikke spres så mye i atmosfæren og derfor når fram til skyene, og for oss ser det ut som skyene er røde.
I tidligere tider trodde man jorda var flat, og at hvis man seilte for langt mot kanten ville man tippe over, og ut i avgrunnen. Etter hvert ble det allment akseptert at jorda var rund, men man trodde fortsatt at den var universets sentrum. Det er ikke mer en fem hundre år siden man gikk bort fra dette geosentriske verdensbildet, til det heliosentriske verdensbildet, der man mente at sola er solsystemets sentrum, og at jorda og de andre planetene går i bane rundt sola.
Ingen paradigmeskifter har skjedd lett, eller med allmenn aksept til å begynne med. Kirke og statsapparat har flere ganger tviholdt på gammel kunnskap og gått i mot vitenskapen, som med sine nyoppdagelser betvilte deres troverdighet. En stor omveltning i tankegang kan falle tungt, og vitenskapsmenn har urettmessig blitt straffet for sine oppdagelser fordi de gikk imot den befestede tro. Ny vitenskap stiller ofte flere spørsmål enn den gir svar, og er det ikke slik at vi mennesker oppfatter det vi ikke vet noe om, som skremmende? Likevel har samfunnet gradvis tilpasset seg nye ideer og ny kunnskap.
Det er jammen mye menneskeheten har funnet ut. Allikevel er det ufattelig mye der ute vi ikke vet noe om. Vi kjenner ikke en gang til vårt eget solsystem. Først i 1969 satte Neil Armstrong sin fot på Månen, som den i dagligtalen kalles, men som i virkeligheten bare er en av mange måner i vårt solsystem. Foreløpig har det ikke vært mennesker på noen av planetene, utenom jorda selvsagt, i solsystemet vårt. Hva med de andre solsystemene i vår galakse, Melkeveien? Det er mellom 200 og 400 milliarder stjerner i Melkeveien, og diameteren av galaksen anslås til å være omkring 9,5⋅1017 km. Galaksene er samlet i galaksehoper, som består typisk av noen hundre eller tusen galakser. Og galaksehoper grupperer seg igjen i superhoper.
Tallet på stjerner, der vår sol er en av dem, er ubegripelig stort for en menneskehjerne, og utstrekningen av universet er tilsvarende ufattelig. Allikevel vet vi at universet utvider seg. Men hva utvider det seg i? Er det noe utenfor universet? Finnes det intelligent liv, andre steder i universet eller utenfor?
Det er ikke mye man som menig mann kan gjøre, men etter flere års fravær har jeg igjen begynt å donere litt datakraft. Jeg kjører SETI, ikke fordi jeg tror min maskin kommer til å snuble over noe revolusjonerende nytt. Men fordi jeg kanskje kan bidra til bittelitt mer kunnskap om det ukjente.
http://setiathome.berkeley.edu/
I tidligere tider trodde man jorda var flat, og at hvis man seilte for langt mot kanten ville man tippe over, og ut i avgrunnen. Etter hvert ble det allment akseptert at jorda var rund, men man trodde fortsatt at den var universets sentrum. Det er ikke mer en fem hundre år siden man gikk bort fra dette geosentriske verdensbildet, til det heliosentriske verdensbildet, der man mente at sola er solsystemets sentrum, og at jorda og de andre planetene går i bane rundt sola.
Ingen paradigmeskifter har skjedd lett, eller med allmenn aksept til å begynne med. Kirke og statsapparat har flere ganger tviholdt på gammel kunnskap og gått i mot vitenskapen, som med sine nyoppdagelser betvilte deres troverdighet. En stor omveltning i tankegang kan falle tungt, og vitenskapsmenn har urettmessig blitt straffet for sine oppdagelser fordi de gikk imot den befestede tro. Ny vitenskap stiller ofte flere spørsmål enn den gir svar, og er det ikke slik at vi mennesker oppfatter det vi ikke vet noe om, som skremmende? Likevel har samfunnet gradvis tilpasset seg nye ideer og ny kunnskap.
Det er jammen mye menneskeheten har funnet ut. Allikevel er det ufattelig mye der ute vi ikke vet noe om. Vi kjenner ikke en gang til vårt eget solsystem. Først i 1969 satte Neil Armstrong sin fot på Månen, som den i dagligtalen kalles, men som i virkeligheten bare er en av mange måner i vårt solsystem. Foreløpig har det ikke vært mennesker på noen av planetene, utenom jorda selvsagt, i solsystemet vårt. Hva med de andre solsystemene i vår galakse, Melkeveien? Det er mellom 200 og 400 milliarder stjerner i Melkeveien, og diameteren av galaksen anslås til å være omkring 9,5⋅1017 km. Galaksene er samlet i galaksehoper, som består typisk av noen hundre eller tusen galakser. Og galaksehoper grupperer seg igjen i superhoper.
Tallet på stjerner, der vår sol er en av dem, er ubegripelig stort for en menneskehjerne, og utstrekningen av universet er tilsvarende ufattelig. Allikevel vet vi at universet utvider seg. Men hva utvider det seg i? Er det noe utenfor universet? Finnes det intelligent liv, andre steder i universet eller utenfor?
Det er ikke mye man som menig mann kan gjøre, men etter flere års fravær har jeg igjen begynt å donere litt datakraft. Jeg kjører SETI, ikke fordi jeg tror min maskin kommer til å snuble over noe revolusjonerende nytt. Men fordi jeg kanskje kan bidra til bittelitt mer kunnskap om det ukjente.
http://setiathome.berkeley.edu/
1 kommentar:
Eh... hvis du kjeder deg tar jeg gjerne imot besøk. hilsen naboen.
Legg inn en kommentar