søndag 31. mai 2009

Skutilen

Skutilen var siste hytte jeg ikke hadde besøkt her på øya, så det måtte jeg gjøre noe med. Vi var heldige med veivalget og slapp de værste steinurene på vei til hytta. Den eneste tabben var at vi gikk mellom to vann og måtte krysse der de møttes, hvis vi ikke hadde lyst til å gå tilbake igjen og gå rundt vannet. Men kryssinga gikk ganske greit, takk og lov for høye støvler og tett goretex-bukse! Tassen er forøvrig fortsatt en like stor pingle når det gjelder vann...

Nå som det er lyst hele døgnet er det lettvint å dra på tur, vi kom oss ikke avgårde før etter klokka fire, og var framme i halv ni tida. Men sola skinte fortsatt og jeg kunne slappe av i hytteveggen mens vi fyrte opp. Nakkiser og/eller drytech sto på menyen den kvelden.

Deilig å komme fram til hytta i fint vær.

Kanskje den mest "hytteaktige" hytta her på øya.

Et glass vin i solveggen er fint. Bare synd det var litt kaldt...

Dagen etter ble tilbragt med en tusletur ned mot Ellasjøen og Kapp Harry. Et kjempeflott område, og i fint vær var det en flott tur. Da kveldinga kom var det igjen på tide å sette seg i solveggen ved hytta og slappe av. Menyen denne kvelden var noe bedre, reinsdyr ytrefilet, ris, stekt sjampinjong og løk i langtidsholdbar-melk-saus. Nydelig! Selv om det er sent på året hadde vi litt vin og en skvett konjakk igjen av kvota, så måltidet ble ypperlig.

Vi skremte opp to gjess og Tassen ble helt tullete. På bakken lå det to gåseegg i et reir.

Sylen, på sørenden av øya. Når man vet at Sylen er 80 meter høy gir det litt proposjoner på fjellet.

På øya er det mange ulike geologiske lag som har blitt presset opp gjennom årenes løp.

Siste dagen var det bare å pakke snippesken, rydde og vende nesa mot stasjonen igjen. Vi gikk ganske nesten samme rute tilbake, og klarte til og med å sno oss unna enda flere steinpartier, så turen var riktig så fin. Nå har jeg hatt overnattingsturer på samtlige hytter (som tilhører Velferden) her på øya, og er riktig så fornøyd med det.

Relativt lite stein på hjemveien, allikevel finnes det nok av sorten. Miseryfjella i bakgrunnen.

fredag 29. mai 2009

Russehamna

En gråværsdag la vi ut i retning Russehamna. Båten ble brukt for å forsere Lakselva, men den var såpass lekk at vi ble våte på beina allikevel. Tassen var heller ikke særlig fornøyd over å bli våt på potene. Turen gikk nogenlunde greit, helt til vi kom fram til Russeelva. Der begynte morroa. Fra en haug kunne vi nesten skimte hytta, men å komme over elva uten å bli alt for våt var litt værre. Så da var det bare å tusle seg tilbake til man fant passende steder å komme over elvene. Etter en times tid, og kun ett fall i elva, kom vi da fram til hytta, ikke alt for våte. Tassen måtte bæres over den største elva, pinglebikkje!

Etter en relativt tidlig kveld og tolv timers søvn var vi etter hvert klar for å tusle tilbake til stasjonen. Også da ble det en del leting for å finne passende steder å krysse elvene, siden det var starten på turen var vi ikke interessert i å bli alt for våte. Turen tilbake kan ganske kort oppsummeres med: stein, stein, stein, stein og stein. Vi var tilbake på stasjonen klokka 00, Norge hadde vunnet Grand Prix og jeg var klar for jobb klokka 07 neste morgen og 17. mai feiring.

Puh... Det ble faktisk en ørliten pause der jeg tok av meg sekken! Mest for å ta av genseren...

Aiaiai! Ser neeeesten hytta der nederst, på andre siden av elva!

Sliten, men fornøyd, jente framme ved hytta etter sju timers gange.

Nakkiser til middag og reker til frokost.