Haren

En kveld for noen dager siden kom jeg kjørende forbi skolen. Det var relativt sent på kvelden, mørket hadde senket seg og det lå et lite, hvitt lag med snø på bakken. Og da, plutselig, ser jeg den sitter der. Fint oppstilt sitter den, som i positur for å bli fotografert. Med ørene til værs og snuten litt opp i luften, som om den værer. Midt på parkeringsplassen til Klemet Ole, oppstilt som et bittelite kjøretøy på den plassen som er avmålt til en bil. Den sitter der når jeg kjører forbi, bare noen få meter unna. Når jeg snur bilen og kjører tilbake hopper den lett avgårde, den runder hushjørnet i god fart, og hopper opp på parkeringsplassen som ligger litt høyere, på siden av skolen. Der sitter den og titter ned på meg når jeg stopper bilen nedenfor haugen. I skinnet fra frontlysene sitter den oppå haugen og kikker seg rundt. Jeg går rolig ut av bilen, mens radioen spiller musikk og døralarmen piper gjennomtrengende. Først når jeg har rundet bakenden av bilen, og nærmer meg foten av bakken, opp mot haugen der den sitter, hopper den ut av syne og inn i mørket.

For en fin liten tass! Det er slike små episoder i hverdagen som lyser opp tilværelsen.