Det fornødne

Offentlige toaletter er sjelden et sted det frister å gjøre sitt fornødne, allikevel må man av og til ta turen innom der også. Som regel lukter det vondt, gulvet er vått av noe man er litt usikker på hva er, doringen er flekkete og det er papir over alt. I det store og det hele er det særdeles lite attraktivt å slippe buksa ned rundt anklene, der den blir gjennomvåt av det unevnelige, flytende på gulvet, og å plassere skinka på den klissete doringen. Disse besøkene gjøres som regel i stor fart, grunnet stort press innenfra etter utsetting i det aller lengste. Noe som gjør at det er enda større fare for at buksa blir gjennomtrukket av væsken på gulvet og at skinka kommer borti de mest flekkete områdene på doringen, de som ikke har blitt dekket av dopapir.

Skulle man risikere å komme inn på en handicapdo får man enda en problemstilling. Etter at ærendet er vel utført gjelds det å nå bort til dopapiret. Man skulle jo tro at lett tilgjengelig dopapir var en selvfølgelighet på en handicapdo, siden de doen er beregnet på er, ja, nettopp handicapet. Og følgelig har nedsatt bevegelighet. Men den gang ei. Mens dopapiret på normale doer med trange dobåser er lett tilgjengelig i en posisjon der det hadde vært normalt å ha kneet, eller klistret innat det ene låret, er plasseringen av dopapiret på handicapdoer noe mer uforståelig. Det er gjerne plassert i rett vinkel ut fra kroppen i halvannen meters avstand, eller ved siden av døra, halvannen meter foran en. Overraskende ofte er det imidlertid plassert rett bak ryggen, ved siden av sisterna. Noe som medfører at en normalt bevegelig person trenger abnormalt lange armer eller erfaring som akrobat fra sirkus Arnardo for ikke å tippe av doen eller pådra seg ryggskader.

Etter noen år som aktiv dobesøker har jeg konkludert med følgende; det å gå på offentlige toaletter nærmer seg en risikosport. Og jeg forstår hvorfor dorullene som oftest blir tredd innpå støttehåndtakene på handicapdoer.