Lengsel eller glede?

Folk vil kanskje si at jeg er en liten smule opphengt. Og det kan nok stemme. Jeg har hatt det fint her på fastlandet det siste halvåret, det er ikke det. Men jeg gleder meg til å dra ut igjen. Jeg gleder meg til skiturer og hytteturer jeg ikke fikk tatt i fjor. Jeg gleder meg til nye, spennende og utfordrende arbeidsoppgaver. Jeg gleder meg til trivelige kvelder i badstua med forfriskende avkjøling i Barentshavet. Jeg gleder meg til spennende røyefiske på isen. Jeg gleder meg til å prøve ut det nye kameraet mitt enda mer. Jeg gleder meg til toppturer. Og jeg gleder meg til å møte besetninga som jeg skal tilbringe vinteren sammen med. Imidlertid har jeg ikke lengtet ut til ishavet igjen. Kall meg en kverulant, men jeg mener det er en vesentlig forskjell mellom det å glede seg til noe og det å lengte etter noe. Jeg har hatt en veldig fin sommer og høst på fastlandet, og har ikke vært misunnelig på de der ute på øya som har fått slite med tåke og turister. Men etter hvert som avreisedatoen har nærmet seg har rastløsheten seget på, og nå skal det bli fint å komme ut dit igjen.

Problemer

Vanligvis har jeg det problemet at dagene går alt for fort. På et vis gjør dem jo det nå også, jeg har nok jeg skal ordne. Men på et annet vis så går dagene uliiiidelig sakte! Jeg har hatt min siste arbeidsdag på skolen og går nå bare og venter på å reise ut til ishavet igjen. Jeg sjekker iskart, vasker klær, sjekker iskart, pakker litt, sjekker iskart.. Ja, sånn går det nå.. Jeg har ikke ro i rumpa i det heletatt. Krysser fingrene for masse is og gode skiforhold i vinter!

Oppdatert iskart

Detta ser lovende ut!!

Dagens iskart

Jadda. So far so good.

Feber

Nå har den kommet. Igjen. Ishavsfeberen. Egentlig har den vært her lenge. Den har kommet og gått i bølger. For en måneds tid siden var den ille, da leste jeg ishavslitteratur i fleng. Men jeg er ganske god til å skyve ting unna, så den har vært borte en stund. Nå er det vanskelig å skyve den unna særlig mye lenger. Den første Vaisalaesken er pakket. Alle mine gamle, hvite tennissokker er oppi den. Håpet er å slite dem ut i løpet av vinteren så de kan kastes. Huskelister henger både her og der. Fjorårets liste er noe revidert. Matskapet og fryseren tømmes smått om senn. Bilen har vært på EU-kontroll. Jeg har vært på helsekontroll. Ting begynner å bli klare. Dagene og timene tikker seg ned, nå er det ikke lenge igjen. Men nettene blir lengre og lengre, søvnen gjemmer seg vekk når det nærmer seg leggetid. Men, nå er det ikke lenge igjen!

Egoisme

Folk blir mer og mer egoistiske og selvopptatt. Det gjelds å presse seg fram i innsjekkingskøen på flyplassen. Når det er tid for å boarde trenger de samme folkene seg fram i den køen også. Selv om det blir full stans i køen inn på flyet, de har da tross alt vunnet noen meter. Kanskje klarer de å gå forbi noen der og. Når flyet har landet er det på'n igjen. De mest desperate står og roter i hattehyllen før skiltet med "fest setebeltet" blir slått av. Der står de så, småtrippende, i midtgangen mens de sjekker mobilen og venter på at flydørene åpnes. Jeg er sikker på at dette er de samme folkene som stiller seg 30 cm fra bagasjebåndet litt senere. Selv om kofferten deres er den siste som kommer på båndet så skal de være sikre på å sperre veien for folk som ser bagasjen sin. Noe som i seg selv er en bragd så tett som egoistene står flokket, gjerne med hele slekta samlet inntil båndet, ventende på de to koffertene og den ene bagen som snart kommer. Mens en annen stakkar, som fortsatt prøver å være nogenlunde hensynsfull, får sin fulle hyre med å albue seg fram fra bakre rad, i tide til å fange sekken før den forsvinner ut av rekkevidde igjen. Og vi kommer nøyaktig like fort fram med flyet alle sammen.