Folk vil kanskje si at jeg er en liten smule opphengt. Og det kan nok stemme. Jeg har hatt det fint her på fastlandet det siste halvåret, det er ikke det. Men jeg gleder meg til å dra ut igjen. Jeg gleder meg til skiturer og hytteturer jeg ikke fikk tatt i fjor. Jeg gleder meg til nye, spennende og utfordrende arbeidsoppgaver. Jeg gleder meg til trivelige kvelder i badstua med forfriskende avkjøling i Barentshavet. Jeg gleder meg til spennende røyefiske på isen. Jeg gleder meg til å prøve ut det nye kameraet mitt enda mer. Jeg gleder meg til toppturer. Og jeg gleder meg til å møte besetninga som jeg skal tilbringe vinteren sammen med. Imidlertid har jeg ikke lengtet ut til ishavet igjen. Kall meg en kverulant, men jeg mener det er en vesentlig forskjell mellom det å glede seg til noe og det å lengte etter noe. Jeg har hatt en veldig fin sommer og høst på fastlandet, og har ikke vært misunnelig på de der ute på øya som har fått slite med tåke og turister. Men etter hvert som avreisedatoen har nærmet seg har rastløsheten seget på, og nå skal det bli fint å komme ut dit igjen.
1 kommentar:
Vi følger nøye med. Forøvrig har vi kjøpt en hytte langt opp i skogen uten naboer og gler oss veldig til å flytte inn før jul og begynne å spikre og hamre og tilpasse, uhyrlig fyring og bygge sauna.
Bekken vår er ikke akkurat noe Barentshav, men ikke alle kan nå helt til tops. Lykke til!
Legg inn en kommentar