Venner

Fra plassen i sofaen kan jeg titte bort på mange av mine venner. Jeg ser dem på rekke og rad. Knut, Kim og Are. Jon og Anne. Frode og Jan. To stykk Lars. Robert, Richard og Dan kan jeg også så vidt skimte. Og mange fler som jeg ikke ser herfra, men som jeg vet er der. Det er egentlig først nå det går opp for meg, hvor mange av dem som er menn.

Jeg trives godt i deres selskap, vi har hatt mange timer hygge sammen. De stiller opp for meg når jeg trenger dem, selv om det kan gå flere år mellom hver gang vi møtes. Av og til blir jeg introdusert til nye venner fra bekjente. Andre ganger mister jeg kontakten med noen over lang tid. Men de vil alltid være der, jeg vil alltid bære med meg det de har gitt meg.

Mitt nyeste vennskap er med Helge. I timesvis har han holdt meg trollbundet med historier fra svunne tider, han har fortalt om hvordan folket levde i landet med de kalde kystene.

Jeg har et enkelt og ukomplisert forhold til disse vennene mine. Det er godt med sånne venner.

Det uunngåelige

Ja, så sitter man her igjen. Oppvasken vokser på kjøkkenbenken, haugen i skittentøyskorga når nye høyder og leiligheten hadde sårt trengt en vask. Allikevel så sitter man her. Foran data'n. Det fornuftige som jeg skulle gjøre her er forlengst utført. Til og med innboksen på gmailen er ryddet, noe jeg skulle ha gjort i flere måneder. Jeg vet at det bare er en utsetting av det jeg egentlig må gjøre. Til slutt vil også turbestikket være brukt og de siste sokkene skitne. Jeg må før eller siden trå til. Konklusjonen er grei. Allikevel sitter jeg her og utsetter det.

Arbeidslyst kom og treng deg på, her skal du motstand finne!