Sjømannskirken

Sjømannskirken, Norsk kirke i utlandet. Den gir barn og ungdom trygghet i et fremmed land står det i brevet jeg fikk i posten i dag. Brevet som er stilet til meg personlig, som om de kjenner meg. "Kjære Anne-Cathrine" pleier de å begynne brevene sine med, vi er til og med på fornavn. Uten at jeg noen sinne har gjort noe for å opprettholde denne kontakten de belemrer meg med, snarere tvert imot. Og de holder seg ikke bare til å sende meg brev, neida, de ringer meg flittig også. Til tross for at jeg har reservert meg mot telefonselgere så ringer de, og helst midt i middagen, slik at maten blir kald eller kjøttdeigen svartstekt. Også de jeg snakker med på telefonen kjenner meg tydeligvis godt, etter måten de snakker til meg på. Det merkelige er at jeg ikke kjenner dem, og overhodet ikke har noe ønske om å ha noen kontakt med dem.

Jeg har forsøkt å levere brevene på posten for at de skal sendes tilbake. Bare for å oppleve at de kommer i retur til meg. På telefonen har jeg snakket med mange hyggelige folk som har lovet at de skal stryke meg fra listene deres. Allikevel fortsetter brevene å komme og telefonen å ringe. Og i hvert brev legger de ved en giro, ferdig utfylt med mitt navn, adresse og den summen jeg ønsker å gi.

For all del, sjømannskirken er et fint tilbud til nordmenn i utlandet. Men jeg skulle inderlig ønske at de ville slutte å plage meg med informasjon om organisasjonen og ferdigutfylte giroer jeg ikke kommer til å betale. Dersom jeg skulle endre mening vil jeg på egenhånd klare å finne den informasjonen jeg trenger for å gi et bidrag, og sjansen for at jeg ønsker å støtte dem er betydelig større dersom de slutter å plage meg. Sjømannskirken: vær så snill, la meg være i fred!