De store lidelsene i livet

Tannleger må ha en lite morsom jobb. Selv om jeg er av typen som pusser tennene før jeg skal i tannlegestolen, for å gjøre mitt beste til at jobben deres blir lettest mulig ihvertfall på det området, er jeg garantert ingen takknemlig pasient. Det eneste øyeblikket jeg er takknemlig er når jeg reiser meg fra stolen etter fullendt behandling. Denne takknemligheten forsvinner imidlertid raskt når jeg skal betale for lidelsene.

I går var jeg på en liten ekspedisjon til Hammerfest for å få fjernet en visdomstann før utreisen til ishavet. Ekspedisjonen er i seg selv ingen spøk, avreise hjemmefra kl. 04.45 og hjemkomst kl. 20.10. Først drosje til Alta, siden det ikke går buss på tirsdager, så hurtigbåt til Hammerfest. Så var det bare å vente. Og vente. Og vente... En times tid før jeg skulle inn begynte jeg å grue meg, og det gjør jo ting bare værre.

Både kjevekirurgen på Hammerfest sykehus og de to hjelperne hans er veldig hyggelige og gjør sitt beste for at behandlingen skal gå grei. Men dette hjelper lite mot den irrasjonelle angsten og min til tider alt for store fantasi. En fantasi som gjør at jeg kan se for meg alt som foregår i detalj. Sannsynligvis også mere grusomme detaljer enn hva som er fakta.

Kirurgen kuttet, skrapte og borret. Etter en stund kom et kraftig knekk og kirurgen mumlet fornøyd noe om en "godlyd". Etter flere "godlyder" og litt riving og bending var han til slutt ferdig og jeg ble tråklet pent sammen. Det hele gikk raskt, omtrent smertefritt og var langt fra så ille som jeg hadde fryktet. Jeg kunne lettet takke for jobben, trekke Visakortet mitt og gå. Forhåpentligvis uten å måtte tilbake dit noen gang.

Sånn er det altså for tannlegene, jeg er neppe den eneste som er sjeleglad når jeg slipper ut fra tannlegekontoret. De gjør sitt beste, allikevel trekker vi pasienter et lettelsens sukk når vi går derfra. I håp om at det er leeenge til vi må tilbake. Skulle tro de hadde i jobb å gjøre livet surt for pasientene. Det kan ikke være så gøy å ha en sånn jobb. Hm. Igrunnen er det vel mye likt med det å være lærer...