Mål: overlevelse

På torsdag hadde skolen utedag. Med mine moderate skikunnskaper, og ikke minst kondis, var jeg ganske fornøyd da jeg startet dagen med å gå de ca fem kilometrene til der vi skulle være.

Vel framme hadde jeg ikke en gang rukket å ta av meg sekken før jeg innstendig ble oppfordret til å delta i den største konkurransen av dem alle - reinkappkjøring. Siden det ikke var noen andre jenter som hadde deltatt var jeg meg mitt ansvar bevisst og gjorde meg klar. Med mine trofaste telemarkski på beina, som hadde godt med festesmurning under, tok jeg imot noen hastige instruksjoner om hva jeg skulle, og ikke skulle, gjøre. Det skulle imidlertid vise seg at jeg aldri kom til å få bruk for disse instruksjonene i nevneverdig grad. Jeg rørte meg nemlig ikke av flekken. Skia sto som spikret fast i snøen og overkroppen gikk i en flat bue før den havnet på samme sted som skia. Hva skal man så gjøre? Man kan ihvertfall ikke gi seg etter et sånn mislykket forsøk. Jeg skrapte av det jeg fikk vekk av skismurning og prøvde på nytt. Men andre forsøk endte på nøyaktig samme måte som det første, med nesa nedi snøen.

Jeg fant ut at jeg måtte ta til vett og høre på noen av de velmenende råd jeg fikk. Derfor skiftet jeg skistøvler og lånte et par ski som var glidet til kappkjøring. Det var noe annet enn ski med festesmurning! Denne gangen gikk det adskillig bedre. Med et lite dytt kom jeg avgårde og hang bak reinen i god fart. Da svingen nærmet seg hadde høyreskia mi satt seg godt nedi et spor. Det var litt synd at dette sporet førte rett fram mens reinen og venstreskia mi gikk til venstre. Dermed var det med nesa først mot snøen enda en gang.

Siden alle gode ting er litt over tre så måtte jeg prøve en gang til. Jeg overhørte et utsagn om at "jeg skal hente en lat rein til jenta", men det syntes jeg forsåvidt var greit nok. Valget av rein var nok riktig, den var lat. Det var så vidt den orket å lunte ut av startburet, men etter litt hojing og skriking travet den avgårde allikevel. Etter hvert fikk den opp farten, men ikke mer enn at jeg klarte svingen greit. Da det bare var et rettstrekk inn mot mål tiltok motet og jeg var helt sikker på at denne gangen skulle jeg endelig greie det. Midtveis i det siste rettstrekket fant den late reinen ut at den like gjerne skulle stoppe der. Så den gjorde så og tuslet ut i løssnøen og tittet lengselsfullt mot innhegningen der den pleide å stå. Dermed måtte målgangen allikevel gjøres for egen maskin. Endelig tid: 3.40.